Er det greit å be bokbransjen dra til helvete?

I en notatbok jeg hadde liggende på hjemmekontoret, oppdaget jeg forleden ordene «I’m sorry, Charlie!» Jeg måtte tenke nøye etter når jeg kan ha skrevet den korte setningen. Det må ha vært på kvelden etter at jeg kom hjem fra en uvanlig tøff arbeidsdag i januar. Jeg hadde nettopp begynt i Kulturavdelingen igjen og måtte kaste meg rundt for å ringe norske forfattere. Først måtte jeg overrekke dem den forferdelige nyheten om hva som hadde skjedd i Paris. Deretter måtte de  føle og tenke noe jeg kunne skrive ned.

Det er to verdener; Forfatteryrket versus journalistyrket. En journalists hverdag er preget av konkurranse, lite midler og stadig mer kjeft å få om man gjør feil. Som forfatter opplever jeg derimot at jeg har så mye tid at jeg må jobbe beinhardt med motivasjonen. I alle fall om målet er å rekke å bli ferdig innen den avsatte tiden. Det er ikke så lett når man for eksempel blir smelt på tjukka. Iberegnet tap av normal lønn, feriepenger, pensjonspoeng og så videre, så sitter man   igjen med en timelønn ikke ulik den rumeneren utenfor Rema 1000 har.  Med all respekt, det kan selvfølgelig være det er hakket mer selvutviklende å skrive.

Eller? I går skrev Morten Strøksnes en skarp kommentar om norsk bokbransje som mange venner og bekjente delte på sosiale medier. Strøksnes skriver om en bransje som har bitt seg selv i halen ved å gi all makt til de kommersielle krefter. Der det å gå inn i en bokhandel er som å gå inn i en morbid Jo Nesbø-festival, uavhengig av påsken eller ikke. Strøksnes skriver:

«De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.»

Det minner meg om da jeg gikk inn en bokhandel her i nabolaget. Jeg hadde mammaperm, og boken min hadde kommet ut uken før. Jeg spurte etter den, og jenta bak disken rynket med øyenbrynene. Jeg kunne like gjerne ha spurt henne om Shakespears samlede verker på swahili, og ikke en rykende fersk sakprosa om et brennhett debattema i norsk offentlighet. Oh well, vi fant boken. Den var plassert bakerst i butikken, i nederste hylle slik at forbipasserende med en gjennomsnittshøyde på 30 centimeter kunne la seg begeistre.

Selv om Strøksnes tar utgangspunkt i Nesbøs krimbøker, er sistnevnte bare symptomet, ikke årsaken. Og han er et «easy target». Andre forfattere med større produksjoner får nok i mye større grad lov til å utgi halvdårlige «hvileskjær». Bransjen anser likevel ikke det som et problem at bøker ikke selger, de får det de trenger av spons fra Kulturrådet. Enn så lenge.

Strøksnes tekst fikk Guro Sibeko, forfatter av den kritikerroste Krigerhjerte, til å skrive en status som stakk i hjertet:

Er det bærekraftig litteraturpolitikk at forfattere tenker «Jeg kan like gjerne skrive en Facebook-status og nå mange, enn å gi ut bøker alle driter i»? Angår ikke forfatternes «dra til helvete» forlagene og bokhandlerne? De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.

-Slutt å syt, er budskapet. Vel, det er ikke sånn at mange av oss ikke har flere ben å stå på. Bevares. For min del bobler jeg over av ideer til alt jeg kan skrive om – uten hjelp av bokbransjen. Men et lite spørsmål trenger seg likevel når jeg tenker på dette systemet som ikke gir mening:

Tror de at virkelig at Jo Nesbø lever evig?

Og da kom et annet spørsmål inn fra sidelinjen: Eller at de selv er udødelige?