En skamløs 40-årings bekjennelser

 

 

Det føles som et annet liv. Det å være ung og lengtende etter en verden der ute hvor man ikke trengte å kjenne på skam. Selv i dag snakker jeg ikke mye om den tiden da jeg gjorde opprør. Overfor både andre og meg selv har jeg sminket på tenårene slik at den minner om et gjennomsnittelig ungdomsopprør. Det kledde mitt selvbilde bedre at jeg var en rebell i svart MC-jakke, enn en norsk-indisk jente som skrev dikt om å være voksen og fri.

Ingen elsker friheten mer enn den som har mistet den. Det gjelder både «innvandrerjenta» som sakte merker pikerommet forvandle seg til et fengsel, og den nybakte småbarnsmoren som sjokkert ser ned på en positiv graviditetstest. Jeg kan relatere meg til begge. Men det er hun første tankene mine går til i disse dager. Det siste året har de Skamløse jentene gått fra en kronikk til en bevegelse. Samtidig har de skamløse mennene på Facebook gått fra å være innvandringskritiske til å gratulere seg selv for at de endelig har fått gjennomslag for sin kritikk (men det er en annen sak).

Hva kommer folk til å si?

I dag har jeg tenkt på oppveksten min blant annet fordi Maria i Aftenpostens viktige serie om sosial kontroll setter ord på min egne opplevelser. Ikke de som handler om å måtte bryte med familien, men de som handler om kompromissløse regler, strenge krav, skyhøye forventninger, ens egne vonde løgner – og til slutt et massivt indre opprør som må få et utløp. Da det sto på trodde jeg ikke det ville gå bra. Men opprøret endte godt, først og fremst fordi menneskene jeg gjorde opprør mot elsket meg høyere enn de elsket setningen «Hva kommer folk til å si?»

Det er hva et samlet miljø – gjerne med akkurat de samme utfordringene i sine egne familier – som er trollet i dette eventyret om unge, skamløse jenter.  Det er dette trollet man mater med sin rigide regler. Det å miste dette trollets anerkjennelse, gjør at man ikke lenger har sosial valuta som respekt og ære i det sosiale spill. For å unngå at man mister alt dette, påfører man sine døtre en «forhåndsskam». Denne kan jentene kjenne på i tilfelle lengsler eller behov skulle oppstå. Kontoen for forhåndsskam er gjerne stor, og den åpnes når man er ganske ung.

«Hun eier ikke skam!»

Men det er ikke sånn at nordmenn ikke kan forstå dette. «Hun eier ikke skam» sier man på norsk. Fordi hadde hun eid skam hadde hun ikke tatt seg til rette på arbeidsplassen, eller kanskje gått med den utringningen på julebordet. I en maktkamp på en arbeidsplass eller i en skolegård påfører vi hverandre skam. Fordi det er et nyttig verktøy om man ønsker å vise makt.  Så det er ikke unikt for innvandrere, men det er noe voldsomt tilstedeværende gjennom tradisjoner og ukultur som er overmoden for vraking.

Hvorfor hersker voksne over hverandre på denne måten – sånn at unge kvinner står igjen med det umulige valget om å ta farvel med enten friheten eller familien? Hvordan kan et miljøs herskebehov bety mer enn ditt eget kjøtt og blod? Jeg stilte meg ofte disse spørsmålene da jeg var tenåring, ubevisst har jeg nok følt at dette er problemstillinger som lå i fortiden. Men så forteller en ung jente meg senest i dag at hun har en venninne som lider i det stille. Hun vil ikke gå med hijab. Hun vil ha norske venner. Foreldrene nekter henne begge deler. De er nye i Norge og vil ikke at hun skal bli for norsk. Hun som forteller meg dette har selv rømt fra familien og lever med voldsalarm. Hun ville ikke være gift med den faren valgte.

De som banker på dører

Deres prøvelser er mye tøffere enn mine, men jeg gjenkjenner lojalitetskonflikten og det dype ønsket om å få være fri. Det å bli fri handlet aldri om å gjøre noe ekstremt. Det handlet om normale hverdagslige ting; Møte venner på kvelden. Gå på Klubben. Ha kjæreste. Få bestemme selv.  Det er en banal letthet over alt dette i dag, det er så jeg nesten ikke kan forstå at så mye av min tid som tenåring handlet om nettopp denne skammen over å ønske seg alt dette. Og likevel var jeg heldig, jeg hadde en enorm fordel i denne håpløsheten; Mine foreldre hadde norske venner.

Mennesker de likte og som likte dem. Som hadde banket på døren vår da jeg var baby. Ønsket dem velkommen. De var – helt intetanende – menneskelige kiler som sprakk opp innvandrerboblen. Som gjennom vennskap ble til livsviktige korrigeringer til den indiske levemåten. Deres foklaringer og alternative perspektiver gjorde mine foreldre åpnere, klokere og mitt liv mindre klaustrofobisk. De menneskene sitter ikke og gauler om innvandrere på Facebook. De banker på dører, er der ute og møter mennesker som trenger å lære.

Dirty Dancing av alle ting

Det er en underlig film å tenke på i denne sammenheng, men de som husker 80-tallet vil ane hvorfor denne filmen gjorde så dypt inntrykk på en 13-åring. Hovedpersonen Baby i Dirty Dancing gjør opprør mot faren. Hun er på gråten når hun sier unnskyld for at hun løy. Men så sier hun «There are a lot of things about me that aren’t what you thought. But if you love me, you have to love all the things about me.»

Setningen var en klisjé, men samtidig en åpenbaring av et svar for en tenåring dratt mellom to fundamentalt forskjellige måter å se verden på. Jeg kunne være et bra menneske selv om jeg ikke gjorde det andre ville. Om det ikke var et vendepunkt, var det en oppvekker da jeg innså at det var jeg – ingen andre som kom til å slenge opp døren til rommet mitt – og rope til verden: «Her kommer jeg for helvete!»  Prisen ble høy nok. Folk snakket. Det gjorde meg mer og mer infam. Men det betyr ikke at jeg ikke eide skam. Jeg skammet meg stadig, men jeg måtte fortsette. For jeg gjorde ikke noe annet enn å kreve min egen frihet. Jeg var bare hakket mer høylytt enn andre. Noen av mine jevnaldrende valgte å lide i stillhet, for noen kom opprøret senere. Men de valgte sine veier til det samme målet.

Sånn på tampen, det er lett å latterliggjøre dialogen. Samtalen. For det virker jo ikke som om det er der løsningene for integrering finnes. Samtidig er det jo nettopp det arbeidet som skjer i det stille – blant frivillige eller i møter med fagfolk i et stadig mer kompetent hjelpeapparat – som bidrar til at jenter i dag får muligheten til å velge både familie og frihet. Med større bevegelser i verden og med økte utfordringer med integrering, er det først og fremst disse menneskene som gjør en forskjell.

Og nabokona som banker på.

”You need more oral practice!”

 

–  To timers foredrag på engelsk om indisk politikk, samfunn, geografi, kastesystem, økonomi og feminisme? Jada. No problem.  Foto: Silje Rognsvåg

De skarpe ordene tilhørte min engelsklærer og traff sånn litt til høyre for språkhjertet, et streifskudd om du vil. Hun mente selvfølgelig godt, og ville at jeg skulle bruke sommeren på å bytte ut den fæle amerikansk-engelsken med den mer forfinede britisk-engelsken hun selv snakket. Som om The Queen’s English og 200 års britisk kolonihistorie ikke var nok for oss «indere».

Sannheten er vel nærmere at britisk engelsk ikke gjorde det for en jente vokst opp på Stovner med følgende topp tre kulturreferanser:

• Raw med Eddie Murphy på videokassett
• Prince og MJ på anlegget
• Catcher in the Rye ved hodeputa

Siden foreldrene mine ikke hadde noen planer om å reise til noe sted på kloden der engelsken min ville komme til sin rett, måtte jeg trygle om å få reise på språkskole til England den sommeren. De ga etter. Dermed booket jeg to uker i Sidmouth med Språkreisebyrået og havnet hos en hyggelig, men sparsom vertsfamilie som trodde landsbyens minste kylling og to wienerpølser var passende middag til to voksne, en bestemor, to tenåringer og to språkstudenter på 17 år.  Det meste jeg hadde med av lommepenger gikk med til fish’n chips. Kurspengene viste seg derimot å være vel anvendte penger. Selv om de fleste medelevene var mindre stødige i engelsk enn meg (takk til norsk skole!) ble det noen festlige uker med festival, bading, gatekjøkkenmat og mye skravling. Jeg gledet meg noe veldig til å komme hjem og prate britisk engelsk med min tweedkledde engelsklærer.

Og jommen spøkte hun ikke i bakhodet da jeg forleden fikk forespørsel om holde et foredrag om India. På engelsk. I god journalistisk ånd pleier jeg stort sett å utsette all skriving til deadlinemonsteret puster sin gammelostånde ned i nakken på meg. Denne gangen skulle jeg ikke falle for det gamle trikset, jeg skulle tross alt skrive på engelsk og ville gjerne ha god tid til å skrive, pusse, omformulere. Det var det banket på døren.

-Knock, knock.

-Hvem der?

-Influensafest 2016.

-Yey.

Jeg kan herved slå fast at tre influensasyke karer i alderen 4 til 40 som knapt kan løfte en lilletå, ikke byr på den beste skriveatmosfæren. Så jeg løper rundt med og deler ut medisiner, prater med leger, kontrollerer temperaturer, samtidig som jeg leverer en sak til A-magasinet og skriver på et to timer langt foredrag på engelsk. Med en powerpoint. Og videoklipp. For 142 engelsklærere. Det endte som det måtte gå.

Jeg døgnet.

Etter å ha skrevet meg gjennom natten, stilte jeg opp med min nypolerte english, og skravlet i vei så svetten silte og mikrofonen sprakte. Responsen var overraskende for den døgnville. I pausen og etterpå møtte jeg en yrkesgruppe som rangerer omtrent ved siden av jordmødre i positiv feedback, meningsfulle spørsmål og heiarop nok til at man vil kvalifisere seg til OL. Selv læreren som ville diskutere energikrisen i India, og dermed avslørte min ”blind spot”, var inspirerende.

Powepoint-testing i taxien på vei til foredrag er alltid en fornøyelse.

Etter foredrag, Q&A-seanse og boksalg slepte jeg mine tunge, søvndrukne lemmer hjem igjen. På veien tenkte jeg hvor takknemlig jeg er for å hatt så kule engelsklærere. Spesielt to av dem gjorde min egen fascinasjon for det engelske språket til en fest. Som utfordret og kjeftet, heiet og løftet, helt til jeg landet gode karakterer. Takk Jan Gulseth og Eva Sirevåg for at dere var så inspirerende.

Og ja, etter språkskolen i Sidmouth var jeg superklar for «some conversational English» med min lærer. Men sjelden har jeg følt meg så snytt som på første skoledag i tredje gym. For engelsklæreren som hadde loset meg gjennom strenge engelsktimer i to år?

Nei, hun hadde sluttet.

https://twitter.com/VibeckeA/status/708341726335922177

 

 

En fremmeds hender over hele seg

 

Hendene var overalt. De slet i brystene. Klorte mellom lårene. Og skriket jeg kjente i hele kroppen, nådde ikke munnen.

Foto: Tor Stenersen

Jeg kjente ingen fare den ettermiddagen. Jeg kom fra et land hvor det å ta tog med familien var det minst farlige sysselen man kunne bedrive en lørdags ettermiddag. Jeg var 14 år. Vi var på besøk hos noen fjerne slektninger i Bombays forstad. De var ikke rike, men de hadde hjerterom til en familie på besøk fra utlandet. De var selv seks, og raust og imøtekommende innkvarterte de fire voksne, fire barn og meg – en tenåring.

Familien hadde ikke bil, så vi måtte ta toget for å komme oss inn til sentrum denne ettermiddagen. På norsk diskuterte vi muligheten for å ta taxi, men mamma forklarte meg at det ville sette vertskapet i  forlegenhet at vi foreslo noe de kanskje ikke hadde råd til. Så det ble tog. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske hva jeg hadde på meg. Men jeg kan forestille meg at det var jeans eller skjørt og en t-skjorte. Som fjortis var jeg ikke spesielt følsom overfor hva slags bekledning som passet seg hvor, og jeg fikk utslett hver gang mamma forsiktig foreslo indiske klær. Ikke at det som skjedde var fortjent, jeg så ut som en gjennomsnittlig tenåring. I Bombay, som var en mye mer kosmopolitisk by enn New Delhi, kunne jeg i det minste gå i det samme som jeg gjorde hjemme i Norge. I Bollyfilmens vugge, byen der kvinnehofter lot til å svinge og riste i en evig dans, var jeg en slags kroppsflyktning. Her slapp jeg å være den mest «skamløse».

Tog i India er gøy. De er gamle og snirkler og skrangler tankene dine tilbake til en Merchant/Ivory-versjon av kolonitiden. Der maharajaer og britiske offiserer ble vartet opp blant damask og dusker. Bombays lokaltog er derimot noe annet. De er overfylte, masete og svetteluktende. Det var et slikt lokaltog vi skulle ta inn til sentrum av Mumbai. Familien & co. sto samlet på perrongen, og kom samlet inn på toget. Mamma var skeptisk, ingen klandret henne for det. Dagen før hadde hun hatt min lillesøster på halvannet på armen, og idet toget skulle kjøre hadde det rykket til slik at hun mistet fotfeste og falt bakover. Det hadde endt ganske stygt, om ikke mannen som kom løpende for å rekke toget hadde klart å dytte henne ombord igjen.

Vertskapet vårt bodde såpass langt ute på toglinja at det var både armslag og pusterom da vi kom på toget. Men for hver stasjon som passerte, kom stadig flere på. Til slutt sto vi sammenklemt, og noen av oss hadde drevet litt fra hverandre i mengden. Jeg husker pappa fortvilet prøve å holde oss samlet, rope ut hvor vi skulle av, og holde orden på min lillesøster som sto klemt inntil ham i mengden. Vi sto i midtgangen, da det plutselig begynte. Jeg ble presset fra flere kanter, til slutt klarte jeg ikke å røre meg. Hendene var overalt. De slet i brystene. Klorte mellom lårene. Og skriket jeg kjente i hele kroppen kom ikke.

Der og da skjønte jeg ikke at de var flere. At det var koordinert. At de må ha sett meg ut og bestemt seg for å danne en sirkel rundt meg. Da folkemengden rant ut av toget, var det nemlig påfallende hvor tomt det ble. Pappa skjønte at noe hadde skjedd. Men jeg klarte ikke å gråte. Jeg hadde opplevd det indiske jenter stadig opplever. At kroppen din er offentlig eiendom som kan bli beglodd, klådd på eller «overtatt».

Jeg innbiller meg at jeg hørte samtalen på perrongen.

-Fikk du tatt på henne?

– (Latter.) Gjett om!

-Hun skjønte ikke en dritt.

Nei. Jeg var 14 år. Jeg skjønte ikke en dritt. Hvordan kunne jeg vel det?

På samme måte tror jeg ikke mange av de gutta som det er snakk om i Köln skjønner noe særlig av det de gjør. De tror det er greit og gøy. For de har – kanskje gruppevis – sluppet unna med det så mange ganger. Den som utpekes som tilfeldig offer har mistet all menneskelighet. Hun er ikke et individ med rett til egen kropp og ære, for det å bli krenket er noe som er forbeholdt menn. Dessuten er det jo bare guttestreker, litt uskyldig Eve teasing som indere kaller det.

• Ikke bare indiske kvinner i dag har hatt det tøft. Les gjerne om Kvinnen i mitt liv.

Det som skjedde gjorde meg ikke til noe traumatisert offer, men jeg var lenge rasende. Og det tok lang tid før jeg sluttet å stirre tilbake på indiske gutter i en slags stirrekonkurranse der målet mitt var å få dem til å se ned. For vi visste begge hvorfor de stirret og tok seg til rette med blikket. Retten til å ubeskjedent stirre opp og ned på en kvinnekropp later til å være noe mange menn – uavhengig av om de er hinduer eller muslimer – har fått i fødselsgave. Derfor er det gledelig at indere selv på utall vis tar opp kampen mot denne offentlige ukulturen. Indiske politikere og feminister har et stort lerret å bleke, men de jobber jevnt og trutt med kampanjer som legger skylden hos guttene. Ikke jentene.  Chappal marungi! (Jeg slår med sandalen!) var en kampanje som fikk mye oppmerksomhet da den ble lansert, og spiller på den indiske praksisen med å vise noen skoen/sandalen som en trussel om bank. Jeg har ikke hatt stort hell med å få organisasjoner som Feminism in India i tale, de har nok å henge fingrene i om dagen. Selv om jeg er usikker på gjennomslagskraften av digitale kampanjer på SoMe, skal de ha for pågangsmot og kreativitet. Også myndighetene har også lansert kampanjer som Beti Bachao  Beti Padao som har som mål å løfte indiske kvinners status. 

De fleste kvinner er nok glade for at de ikke feiret nyttårsaften utenfor hovedbanegården i Køln. Men reaksjonene har vært kraftige, og det må de være. Det må være et stort nederlag å være en av mennene som befant seg der og forgrep seg på kvinnene. Det må bli så skamfullt at den eneste utveien er å innse at man begikk en altfor stor feil. Forhåpentligvis slipper tyskerne å måtte lage egne togkupeer for kvinner neste nyttårsaften. I dag reiser indiske kvinner i Mumbai i egne kupeer, og dét er – tross tryggheten – egentlig et nederlag.

En bokhandlers forsvar – Ikke send meg til helvete

Et par ord før jeg gir ordet til en bokhandler: Det tok visst litt av etter at Morten Strøksnes med utgangspunkt i Nesbø skrev denne kritikken av bokbransjen. Tross påskeferierende forfattere, lesere og bransjefolk, har jeg inntrykk av at mange har engasjert seg. Det koker i mange tråder på Facebook nå.

Mitt innlegg om dette ble det mest leste på denne bloggen, mens Nettavisen har   skrevet om «forfatteropprøret», noe som får journalisten i meg til å le litt. Jeg brukte riktignok #forfatteropprøret på Twitter, men det var mest humoristisk. Pyttsann, skal ikke mye til før et opprør er en realitet i de stille påskedager.Noe av debatten har også foregått på Twitter. Blant annet skrev @EnBokhandler følgende til meg:

Jeg inviterte En Bokhandler til å svare på min blogg. Dette er vedkommendes svar. Jeg vet selvfølgelig identiteten hans og går god for at vedkommende eksisterer. Noe annet ville jo rett og slett vært merkelig av meg. Så here it goes:

En bokhandlers forsvar – Ikke send meg til helvete

Jeg er ansatt i en bokhandelkjede. Jeg elsker jobben min og jeg beskyldes for å være korrupt, ubrukelig, uinteressert og talentløs. Av hvem? Av heltene mine. Av forfattere hvis meninger jeg respekterer og hvis bøker jeg elsker. Jeg er kanskje hårsår og nærtagende, men jeg er nok en gang blitt bedt om å dra til helvete sammen med alle kollegene mine. Det faktum at fordømmelsen denne gang er formulert som et spørsmål gjør saken bare marginalt bedre.
Jeg sier ikke at bokbransjen er perfekt og jeg er enig i mange av poengene som fremføres. Men jeg skulle ønske de ikke var akkompagnert av så mange udokumenterte påstander såvel som halv- og usannheter.

Jeg har aldri solgt en bok fra pall og jeg vet ikke om noen andre butikker som selger bøker fra pall. Likevel gjentas denne klisjeen gang etter gang og anses som en sannhet. Bestselgerne selges fra pall. Roar Sørensen, en av bokbransjens mest ekstreme kritikere sier sågar at
«[Kundene] bokstavelig talt snubler i pallene med bestselgerkrim og kjendislitteratur på vei inn i bokhandlene.» At han, som uten å blunke kaller forfatterkolleger middelmådige og talentløse, dermed ikke vet å skille bokstavelig fra figurativt er nesten litt morsomt. Morten Strøksnes gjentar overdrivelsen som om den var en sannhet. «mens det står paller rundt på gulvene og ved kassen».

Jeg har dessuten aldri blitt nektet å ta inn bøker jeg tror kan selge. Ja, bokrådet og de sentrale fagansvarlige velger bøkene som skal sendes til alle butikkene. Utover det står jeg fritt til å velge hva jeg vil ha inne. Jeg vet ikke hvem Strøksnes har pratet med, men jeg har aldri fått valgene mine stoppet, kritisert eller overprøvd. Det kreves av meg at jeg har en plan for bøkene jeg tar inn og at jeg realistisk sett tror de kan selge. Alt annet ville være hinsides all fornuft for en som jobber i butikk.

Hva vil det si at kjedene satser på «noen få» bøker? Antallet nye bøker hvert år er så stort at det noen ganger kan være vanskelig å fatte. Hvis hver enkelt bokhandler i landet skulle vurdere hver eneste bok som kom ut hvert år uten hjelp fra sentrale ansatte, som tross alt har mer tid til å beskjeftige seg med dette utvalget, ville oppgaven bli umulig.

Vi blir ofte sammenlignet med kiosker og dagligvarebutikker og det insinueres at det betyr uten faglig kompetanse eller stolthet. (En anklage som ikke bare er fornærmende mot oss, men også mot kiosker og dagligvare). Personlig har jeg jobbet skulder ved skulder med i hvert fall fem skjønnlitterære forfattere, seks med relevant mastergrad og minst åtte som senere har gått videre til jobb i forskjellige forlag. I tillegg kommer alle omspredte kolleger av samme kaliber som jobber i andre butikker, for ikke å snakke om alle med litterære aspirasjoner, men som ennå ikke er antatt av et forlag. Selv har jeg stakkarslige tre år med litteraturfag fra universitetet i Oslo.

Jeg er kanskje for kommersiell og opptatt av min egen butikks bunnlinje, men slik jeg ser det er fronting av det Strøksnes og andre kaller kvalitetslitteratur (et utrykk som i beste fall er upresist) bare én del av jobben min. Jeg får mange forskjellige kunder på besøk og jeg forsøker å hjelpe alle. Jeg har i løpet av årene fått nøyaktig like mange forespørsler etter John Keats som kokebøker med Römertopf-tema. Jeg både vil, og kan, hjelpe begge disse gruppene. Jeg skal dessuten vite hvilket brettspill du bør kjøpe til hytteturen, hva som er forskjellen på Bic og Pilot-kulepenner, beskrive tekstur og arkivkvaliteten til 120 gsm-papiret, fortelle hvilken reiseguide som objektivt sett er best og anbefale bøker til kunder som har en litteratursmak som er diametralt forskjellig fra min egen. I tillegg skal jeg helst kunne ramse opp en fem-seks av årets debutanter på stående fot. Poenget mitt er at bokhandlerjobben og kulturforpliktelsen er større og bredere enn det som fremkommer i kritikken. Å si «fuck bokbransjen» fordi ikke all bokhandelaktivitet er kvalitetslitteratur blir omtrent som å si «fuck mediebransjen» fordi all journalistikk ikke er dyptloddende, avslørende og gravende.

I Wang-Naveens tekst kommenteres det at boka hennes blir funnet helt innerst i lokalet. Alle bokhandlerlokaler er forskjellige, ikke alle har sakprosa innerst. Og siden hyllene er alfabetiserte ettter forfatternavn er det uunngåelig at noen havner på nederst hylle uten at det ligger noen verdivurdering i det. Wang-Naveen mener også at hun like gjerne kunne spurt etter Shakespeares samlede på Swahili når hun spør etter sin egen bok basert på bokhandlerens reaksjon. Vel, Shakespeare på Swahili ville være enkel å finne da den ville være unik i norsk bokhandel. Gode sakprosabøker om brennhete temaer i norsk offentlighet finnes det dessverre og heldigvis veldig mange av.

Hilsen en bokhandler

Er det greit å be bokbransjen dra til helvete?

I en notatbok jeg hadde liggende på hjemmekontoret, oppdaget jeg forleden ordene «I’m sorry, Charlie!» Jeg måtte tenke nøye etter når jeg kan ha skrevet den korte setningen. Det må ha vært på kvelden etter at jeg kom hjem fra en uvanlig tøff arbeidsdag i januar. Jeg hadde nettopp begynt i Kulturavdelingen igjen og måtte kaste meg rundt for å ringe norske forfattere. Først måtte jeg overrekke dem den forferdelige nyheten om hva som hadde skjedd i Paris. Deretter måtte de  føle og tenke noe jeg kunne skrive ned.

Det er to verdener; Forfatteryrket versus journalistyrket. En journalists hverdag er preget av konkurranse, lite midler og stadig mer kjeft å få om man gjør feil. Som forfatter opplever jeg derimot at jeg har så mye tid at jeg må jobbe beinhardt med motivasjonen. I alle fall om målet er å rekke å bli ferdig innen den avsatte tiden. Det er ikke så lett når man for eksempel blir smelt på tjukka. Iberegnet tap av normal lønn, feriepenger, pensjonspoeng og så videre, så sitter man   igjen med en timelønn ikke ulik den rumeneren utenfor Rema 1000 har.  Med all respekt, det kan selvfølgelig være det er hakket mer selvutviklende å skrive.

Eller? I går skrev Morten Strøksnes en skarp kommentar om norsk bokbransje som mange venner og bekjente delte på sosiale medier. Strøksnes skriver om en bransje som har bitt seg selv i halen ved å gi all makt til de kommersielle krefter. Der det å gå inn i en bokhandel er som å gå inn i en morbid Jo Nesbø-festival, uavhengig av påsken eller ikke. Strøksnes skriver:

«De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.»

Det minner meg om da jeg gikk inn en bokhandel her i nabolaget. Jeg hadde mammaperm, og boken min hadde kommet ut uken før. Jeg spurte etter den, og jenta bak disken rynket med øyenbrynene. Jeg kunne like gjerne ha spurt henne om Shakespears samlede verker på swahili, og ikke en rykende fersk sakprosa om et brennhett debattema i norsk offentlighet. Oh well, vi fant boken. Den var plassert bakerst i butikken, i nederste hylle slik at forbipasserende med en gjennomsnittshøyde på 30 centimeter kunne la seg begeistre.

Selv om Strøksnes tar utgangspunkt i Nesbøs krimbøker, er sistnevnte bare symptomet, ikke årsaken. Og han er et «easy target». Andre forfattere med større produksjoner får nok i mye større grad lov til å utgi halvdårlige «hvileskjær». Bransjen anser likevel ikke det som et problem at bøker ikke selger, de får det de trenger av spons fra Kulturrådet. Enn så lenge.

Strøksnes tekst fikk Guro Sibeko, forfatter av den kritikerroste Krigerhjerte, til å skrive en status som stakk i hjertet:

Er det bærekraftig litteraturpolitikk at forfattere tenker «Jeg kan like gjerne skrive en Facebook-status og nå mange, enn å gi ut bøker alle driter i»? Angår ikke forfatternes «dra til helvete» forlagene og bokhandlerne? De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.

-Slutt å syt, er budskapet. Vel, det er ikke sånn at mange av oss ikke har flere ben å stå på. Bevares. For min del bobler jeg over av ideer til alt jeg kan skrive om – uten hjelp av bokbransjen. Men et lite spørsmål trenger seg likevel når jeg tenker på dette systemet som ikke gir mening:

Tror de at virkelig at Jo Nesbø lever evig?

Og da kom et annet spørsmål inn fra sidelinjen: Eller at de selv er udødelige?

Kvinnen i mitt liv…

«Du er et ganske historieløst menneske!»

Det fikk jeg høre av en kjent feminist en gang. Hun var opprørt over at jeg mente indiske kvinner som valgte å bli surrogater, hadde rett til å bestemme over sine egne kropper. Jeg mente ikke at vi skulle bidra til å holde dem nede i fattigdommen, men at jeg forsto at de valgte surrogati som en mulig vei ut av den. Feministen mente det var historieløst av meg å mene dette, at jeg ikke kunne ha fått med meg hva våre formødre har kjempet for.

Jeg er faktisk historieløs. Ikke på den måten hun mente, men jeg er et menneske som vet lite om  blodlinjene i familien. Jeg vet knapt hvor og til hvem de kan føre meg etter leddet før min far. Min mor pleier å erte meg for at jeg har noen vaner som tilsier at jeg kanskje kommer fra en kongelig slekt. Men det var lite som var kongelig over min farmor. Kvinnen som ble enke to ganger. Som da India og Pakistan ble delt, og folkevandringene begynte, flyktet til Delhi.

De store folkevandringene i India var farlige. Mange ble drept underveis, kvinner ble voldtatt og faren for annen vold var stor. Foto: Wikimedia

Farfaren min – hennes andre ektemann – døde ikke så lenge etter at de ankom hovedstaden. Da var hun gravid med sitt fjerde barn. Hun måtte forlate spedbarnet for å vaske hos de mer bemidlede for å tjene til livets opphold.  Faren min som den gang selv var barn, passet babyen. Jeg kan ikke forestille meg smerten hennes over å måtte gå fra de små. Jeg kan heller ikke forestille meg hvordan verden må ha falt i grus da den lille ble syk og døde.

Mange år senere klandret hun fremdeles seg selv for at hun forlot dem. Som hun hadde noe valg. Hun var fattig. Hun var enke. Det betydde at hun var nederst på rangstigen i et India som var blitt fritt fra britenes undertrykkelse, men som selv klamret seg til undertrykkende samfunnsnormer.  På denne tiden hadde indiske kvinner en gjennomsnittelig levelader på 27, og babyer og gravide kvinner risikerte ofte å dø. Kun to prosent av Indias kvinner fikk utdannelse, og kvinner beveget seg ikke fritt i samfunnet. Ikke uten at det ble kommentert.

På slektningers nåde fikk hun husly, men måtte tåle å se de små sønnene bli slått og forskjellsbehandlet. For ikke å snakke om de som diktet opp sladder om en kvinne hvis eneste skyld i sin situasjon, var at hun var enke. Takket være Gandhis hjelpeprogram for Indias enker, fikk hun til slutt et lite hus i et område dedikert kvinner som henne selv. Gandhi som på sine reiser på kryss og tvers av India oppdaget at han ikke møtte én eneste 13-åring som ikke var gift, visste godt at kvinnene led. Han ble en ihuga feminist som gjorde noe godt for kvinner som min farmor. Han ga dem et stykke jord og et hjem.

Min farmors blodslit renner i min fars årer. Han jobber selv med samme intensitet og dedikasjon, og har fortalt at han hadde ett eneste mål etter endt skolegang, og det var å pensjonere moren sin fra vaskejobben. Da han fikk seg sin første faste jobb, ga han henne sin lønn og ba han henne slutte i jobben. Det gjorde hun. Og far eldre bror, hennes førstefødte, ble den beste studenten i sitt kull, og fikk et stipend slik at begynne på universitetet.

Jeg husker fremdeles farmors rynkete hånd i min. En gang vi var på ferie, la hun noe i hånden min.- Ikke åpne den! sa hun og lot meg forstå at jeg ikke skulle fortelle noen om gaven. Da jeg til slutt åpnet knyttneven, så jeg at hun hadde gitt meg sin ene gullørering. Farmor hadde ikke mye her i livet, men disse gulløreringene forbandt jeg med henne. Jeg har aldri skjønt hvorfor hun ga akkurat meg den. Det var omtrent det eneste hun eide av verdi.

Farmor var en liten dame med stort hjerte. Hun var analfabet, men skarp nok til at hun hver eneste dag tok med seg leksene til sine tre sønner over til naboen slik at han kunne sjekke om de hadde gjort alt riktig. Hun pleide å ligge på en liten, indisk seng som kalles «manji» under et tre utenfor huset sitt. Det var hennes friluftsliv. På kalde kvelder prøvde man å lokke henne inn, men hun var sta. Veldig sta. Men hun takket ikke nei til et ørlite glass cognac om det ble for kaldt.

Hvordan kan jeg komme fra et sånt menneske og ikke forstå fattigdom? Eller ikke forstå at kvinner besitter en styrke større enn vi selv aner? Min farmor tok sine valg, levde med dem og fikk sin lønn som gammel kvinne – av tre sønner som forgudet henne. Hun kalte seg heldig som hadde dem, og selv om helsa sviktet de siste årene,  ble hun 85 år gammel.

I dag har jeg sett flere skrive om sine bestemødre på Facebook. Noen husker en kvinne som måtte tas ut av folkeskolen fordi familien ikke hadde råd til å ha bruke penger på datteren i huset. Andre forteller om en farmor som ikke hadde råd til et hvitt forkle slik og at drømmen om husmorskole og jobb aldri ble noe av. Norge er kanskje en rik nasjon i dag, men dyp fattigdom ligger i de flestes familiehistorier. Der stiller med andre ord vi – døtre av immigranter – likt med mange nordmenn.

Jeg skulle ønske mine søstre som var små da «Mataji» døde fikk mer tid med henne. Jeg skulle også ønske at mine sønner hadde rukket å møte henne, da hadde fått se hvilket fabelaktig kvinnemenneske vi kommer fra. Kanskje gutta på den måten hadde forstått at om ikke kongelig, var deres oldemor likevel en dronning.  Og at selv om jeg til dels er historieløs, er jeg veldig glad for den lille historien jeg har.

Gratulerer med dagen!

Et eget rom…

En pust i bakken

Det er en slags forbindelse mellom det å skrive, og det å bygge seg en hage. Man river vekk dårlige ideer som om det skulle vært ugress, graver ned i seg selv for å finne ut hvor man vil begynne. Fundamentet legges, deretter begynner planleggingen.

Norge snakker om surrogati

Ole Torp ledet debatten i Aktuelt, med blant annet VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, leder i tenktanken Progressiv, Aksel Braanen Sterri og undertegnede.

Puh? Ja, noe sånt. Det har vært en begivenhetsrik uke, nesten mer enn en sakprosadebutant kunne ønske seg. Jeg ikke hadde forestilt meg at det ville bli så mye oppmerksomhet rundt surrogati, men jeg er glad for at mange later til å mene at debatten nå – tross i en rekke triste oppslag – har kommet inn i et mer nyansert og «tyngre» spor.

Den globale baby