En bokhandlers forsvar – Ikke send meg til helvete

Et par ord før jeg gir ordet til en bokhandler: Det tok visst litt av etter at Morten Strøksnes med utgangspunkt i Nesbø skrev denne kritikken av bokbransjen. Tross påskeferierende forfattere, lesere og bransjefolk, har jeg inntrykk av at mange har engasjert seg. Det koker i mange tråder på Facebook nå.

Mitt innlegg om dette ble det mest leste på denne bloggen, mens Nettavisen har   skrevet om «forfatteropprøret», noe som får journalisten i meg til å le litt. Jeg brukte riktignok #forfatteropprøret på Twitter, men det var mest humoristisk. Pyttsann, skal ikke mye til før et opprør er en realitet i de stille påskedager.Noe av debatten har også foregått på Twitter. Blant annet skrev @EnBokhandler følgende til meg:

Jeg inviterte En Bokhandler til å svare på min blogg. Dette er vedkommendes svar. Jeg vet selvfølgelig identiteten hans og går god for at vedkommende eksisterer. Noe annet ville jo rett og slett vært merkelig av meg. Så here it goes:

En bokhandlers forsvar – Ikke send meg til helvete

Jeg er ansatt i en bokhandelkjede. Jeg elsker jobben min og jeg beskyldes for å være korrupt, ubrukelig, uinteressert og talentløs. Av hvem? Av heltene mine. Av forfattere hvis meninger jeg respekterer og hvis bøker jeg elsker. Jeg er kanskje hårsår og nærtagende, men jeg er nok en gang blitt bedt om å dra til helvete sammen med alle kollegene mine. Det faktum at fordømmelsen denne gang er formulert som et spørsmål gjør saken bare marginalt bedre.
Jeg sier ikke at bokbransjen er perfekt og jeg er enig i mange av poengene som fremføres. Men jeg skulle ønske de ikke var akkompagnert av så mange udokumenterte påstander såvel som halv- og usannheter.

Jeg har aldri solgt en bok fra pall og jeg vet ikke om noen andre butikker som selger bøker fra pall. Likevel gjentas denne klisjeen gang etter gang og anses som en sannhet. Bestselgerne selges fra pall. Roar Sørensen, en av bokbransjens mest ekstreme kritikere sier sågar at
«[Kundene] bokstavelig talt snubler i pallene med bestselgerkrim og kjendislitteratur på vei inn i bokhandlene.» At han, som uten å blunke kaller forfatterkolleger middelmådige og talentløse, dermed ikke vet å skille bokstavelig fra figurativt er nesten litt morsomt. Morten Strøksnes gjentar overdrivelsen som om den var en sannhet. «mens det står paller rundt på gulvene og ved kassen».

Jeg har dessuten aldri blitt nektet å ta inn bøker jeg tror kan selge. Ja, bokrådet og de sentrale fagansvarlige velger bøkene som skal sendes til alle butikkene. Utover det står jeg fritt til å velge hva jeg vil ha inne. Jeg vet ikke hvem Strøksnes har pratet med, men jeg har aldri fått valgene mine stoppet, kritisert eller overprøvd. Det kreves av meg at jeg har en plan for bøkene jeg tar inn og at jeg realistisk sett tror de kan selge. Alt annet ville være hinsides all fornuft for en som jobber i butikk.

Hva vil det si at kjedene satser på «noen få» bøker? Antallet nye bøker hvert år er så stort at det noen ganger kan være vanskelig å fatte. Hvis hver enkelt bokhandler i landet skulle vurdere hver eneste bok som kom ut hvert år uten hjelp fra sentrale ansatte, som tross alt har mer tid til å beskjeftige seg med dette utvalget, ville oppgaven bli umulig.

Vi blir ofte sammenlignet med kiosker og dagligvarebutikker og det insinueres at det betyr uten faglig kompetanse eller stolthet. (En anklage som ikke bare er fornærmende mot oss, men også mot kiosker og dagligvare). Personlig har jeg jobbet skulder ved skulder med i hvert fall fem skjønnlitterære forfattere, seks med relevant mastergrad og minst åtte som senere har gått videre til jobb i forskjellige forlag. I tillegg kommer alle omspredte kolleger av samme kaliber som jobber i andre butikker, for ikke å snakke om alle med litterære aspirasjoner, men som ennå ikke er antatt av et forlag. Selv har jeg stakkarslige tre år med litteraturfag fra universitetet i Oslo.

Jeg er kanskje for kommersiell og opptatt av min egen butikks bunnlinje, men slik jeg ser det er fronting av det Strøksnes og andre kaller kvalitetslitteratur (et utrykk som i beste fall er upresist) bare én del av jobben min. Jeg får mange forskjellige kunder på besøk og jeg forsøker å hjelpe alle. Jeg har i løpet av årene fått nøyaktig like mange forespørsler etter John Keats som kokebøker med Römertopf-tema. Jeg både vil, og kan, hjelpe begge disse gruppene. Jeg skal dessuten vite hvilket brettspill du bør kjøpe til hytteturen, hva som er forskjellen på Bic og Pilot-kulepenner, beskrive tekstur og arkivkvaliteten til 120 gsm-papiret, fortelle hvilken reiseguide som objektivt sett er best og anbefale bøker til kunder som har en litteratursmak som er diametralt forskjellig fra min egen. I tillegg skal jeg helst kunne ramse opp en fem-seks av årets debutanter på stående fot. Poenget mitt er at bokhandlerjobben og kulturforpliktelsen er større og bredere enn det som fremkommer i kritikken. Å si «fuck bokbransjen» fordi ikke all bokhandelaktivitet er kvalitetslitteratur blir omtrent som å si «fuck mediebransjen» fordi all journalistikk ikke er dyptloddende, avslørende og gravende.

I Wang-Naveens tekst kommenteres det at boka hennes blir funnet helt innerst i lokalet. Alle bokhandlerlokaler er forskjellige, ikke alle har sakprosa innerst. Og siden hyllene er alfabetiserte ettter forfatternavn er det uunngåelig at noen havner på nederst hylle uten at det ligger noen verdivurdering i det. Wang-Naveen mener også at hun like gjerne kunne spurt etter Shakespeares samlede på Swahili når hun spør etter sin egen bok basert på bokhandlerens reaksjon. Vel, Shakespeare på Swahili ville være enkel å finne da den ville være unik i norsk bokhandel. Gode sakprosabøker om brennhete temaer i norsk offentlighet finnes det dessverre og heldigvis veldig mange av.

Hilsen en bokhandler