Kvinnen i mitt liv…

malawnaveen-liten

«Du er et ganske historieløst menneske!»

Det fikk jeg høre av en kjent feminist en gang. Hun var opprørt over at jeg mente indiske kvinner som valgte å bli surrogater, hadde rett til å bestemme over sine egne kropper. Jeg mente ikke at vi skulle bidra til å holde dem nede i fattigdommen, men at jeg forsto at de valgte surrogati som en mulig vei ut av den. Feministen mente det var historieløst av meg å mene dette, at jeg ikke kunne ha fått med meg hva våre formødre har kjempet for.

Jeg er faktisk historieløs. Ikke på den måten hun mente, men jeg er et menneske som vet lite om  blodlinjene i familien. Jeg vet knapt hvor og til hvem de kan føre meg etter leddet før min far. Min mor pleier å erte meg for at jeg har noen vaner som tilsier at jeg kanskje kommer fra en kongelig slekt. Men det var lite som var kongelig over min farmor. Kvinnen som ble enke to ganger. Som da India og Pakistan ble delt, og folkevandringene begynte, flyktet til Delhi.

Great_migration_into_pakistan

De store folkevandringene i India var farlige. Mange ble drept underveis, kvinner ble voldtatt og faren for annen vold var stor. Foto: Wikimedia

Farfaren min – hennes andre ektemann – døde ikke så lenge etter at de ankom hovedstaden. Da var hun gravid med sitt fjerde barn. Hun måtte forlate spedbarnet for å vaske hos de mer bemidlede for å tjene til livets opphold.  Faren min som den gang selv var barn, passet babyen. Jeg kan ikke forestille meg smerten hennes over å måtte gå fra de små. Jeg kan heller ikke forestille meg hvordan verden må ha falt i grus da den lille ble syk og døde.

Mange år senere klandret hun fremdeles seg selv for at hun forlot dem. Som hun hadde noe valg. Hun var fattig. Hun var enke. Det betydde at hun var nederst på rangstigen i et India som var blitt fritt fra britenes undertrykkelse, men som selv klamret seg til undertrykkende samfunnsnormer.  På denne tiden hadde indiske kvinner en gjennomsnittelig levelader på 27, og babyer og gravide kvinner risikerte ofte å dø. Kun to prosent av Indias kvinner fikk utdannelse, og kvinner beveget seg ikke fritt i samfunnet. Ikke uten at det ble kommentert.

På slektningers nåde fikk hun husly, men måtte tåle å se de små sønnene bli slått og forskjellsbehandlet. For ikke å snakke om de som diktet opp sladder om en kvinne hvis eneste skyld i sin situasjon, var at hun var enke. Takket være Gandhis hjelpeprogram for Indias enker, fikk hun til slutt et lite hus i et område dedikert kvinner som henne selv. Gandhi som på sine reiser på kryss og tvers av India oppdaget at han ikke møtte én eneste 13-åring som ikke var gift, visste godt at kvinnene led. Han ble en ihuga feminist som gjorde noe godt for kvinner som min farmor. Han ga dem et stykke jord og et hjem.

Min farmors blodslit renner i min fars årer. Han jobber selv med samme intensitet og dedikasjon, og har fortalt at han hadde ett eneste mål etter endt skolegang, og det var å pensjonere moren sin fra vaskejobben. Da han fikk seg sin første faste jobb, ga han henne sin lønn og ba han henne slutte i jobben. Det gjorde hun. Og far eldre bror, hennes førstefødte, ble den beste studenten i sitt kull, og fikk et stipend slik at begynne på universitetet.

Jeg husker fremdeles farmors rynkete hånd i min. En gang vi var på ferie, la hun noe i hånden min.- Ikke åpne den! sa hun og lot meg forstå at jeg ikke skulle fortelle noen om gaven. Da jeg til slutt åpnet knyttneven, så jeg at hun hadde gitt meg sin ene gullørering. Farmor hadde ikke mye her i livet, men disse gulløreringene forbandt jeg med henne. Jeg har aldri skjønt hvorfor hun ga akkurat meg den. Det var omtrent det eneste hun eide av verdi.

Farmor var en liten dame med stort hjerte. Hun var analfabet, men skarp nok til at hun hver eneste dag tok med seg leksene til sine tre sønner over til naboen slik at han kunne sjekke om de hadde gjort alt riktig. Hun pleide å ligge på en liten, indisk seng som kalles «manji» under et tre utenfor huset sitt. Det var hennes friluftsliv. På kalde kvelder prøvde man å lokke henne inn, men hun var sta. Veldig sta. Men hun takket ikke nei til et ørlite glass cognac om det ble for kaldt.

Hvordan kan jeg komme fra et sånt menneske og ikke forstå fattigdom? Eller ikke forstå at kvinner besitter en styrke større enn vi selv aner? Min farmor tok sine valg, levde med dem og fikk sin lønn som gammel kvinne – av tre sønner som forgudet henne. Hun kalte seg heldig som hadde dem, og selv om helsa sviktet de siste årene,  ble hun 85 år gammel.

I dag har jeg sett flere skrive om sine bestemødre på Facebook. Noen husker en kvinne som måtte tas ut av folkeskolen fordi familien ikke hadde råd til å ha bruke penger på datteren i huset. Andre forteller om en farmor som ikke hadde råd til et hvitt forkle slik og at drømmen om husmorskole og jobb aldri ble noe av. Norge er kanskje en rik nasjon i dag, men dyp fattigdom ligger i de flestes familiehistorier. Der stiller med andre ord vi – døtre av immigranter – likt med mange nordmenn.

Jeg skulle ønske mine søstre som var små da «Mataji» døde fikk mer tid med henne. Jeg skulle også ønske at mine sønner hadde rukket å møte henne, da hadde fått se hvilket fabelaktig kvinnemenneske vi kommer fra. Kanskje gutta på den måten hadde forstått at om ikke kongelig, var deres oldemor likevel en dronning.  Og at selv om jeg til dels er historieløs, er jeg veldig glad for den lille historien jeg har.

Gratulerer med dagen!

Publisert i: Ukategorisert

En kommentar om “Kvinnen i mitt liv…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s