«Jeg var gravid, for pokker!»

Beskyldt for å gå med mageprotese. Beyoncé altså. Fordi hun ville vi skulle tro hun var gravid. Helt sant.

Beskyldt for å gå med mageprotese. Beyoncé altså. Fordi hun ville vi skulle tro hun var gravid. Helt sant.

Det er det stakkars Beyoncé har måttet si til verden. For en absurd ting å måtte hevde etter å ha født sitt eget barn. Men det er ikke så rart heller. Desperate kjendisblekker trenger nye, spektakulære vinklinger til hva stjernene holder på med, og hva er det vel mer dynamitt i enn i kjendis (les: kvinne) med fin kropp (som hun sikkert ikke vil ødelegge ved å føde babyer) + surrogati = SJOKK! (og mange, mange klikk, som også rampelusa Khloe Kardashian har fått merke ). Det absurde er at hun faktisk må sette av tid i en fersk dokumentar om sitt meget private liv, og snakke om disse ryktene:

«There’s a stupid rumor. The most ridiculous rumor I think I’ve ever had about me. It’s crazy. To think I would be that vain – I respect mothers and women so much and to be able to experience bringing a child into this world, if you’re lucky and fortunate enough to experience that, I would never, ever take that for granted.»

Sier altså Beyonce i HBO-dokumentaren, hvor hun også snakker om traumet etter å ha mistet et barn.

Det er nedrig, og fullstendig respektløst, men det er det ganske mye som er. Og, I stand corrected. Det er ikke bare kvinnelige kjendiser som blir utsatt for fremstillingen av dem som egoistiske menneskehandlere. Elton John og ektemannen David Furnish har også fått merke denne type oppmerksomhet.

Ja, dere betale ikkke surrogaten mer? Nehei. Mhm.

Ja, dere betale ikke surrogaten mer? Nehei. Mhm.

Bildet som skal opp og frem, er at det å få seg barn, er like enkelt som å gå i butikken og kjøpe seg en tyggispakke. Verden vil bedras, og siden «trending topic» likevel er surrogati, hvorfor ikke henge alt kjendisene gjør på slike knagger. Det er bare å beklage at journalistyrket er belemret idioter. Men på den andre siden, det er ikke sikkert man skal kalle vissvasset for journalistikk.

Alt godt

Mala

Om det som måtte komme

 Bilde  

Foto: Joachim Norvik

 

Jeg får stadig vekk spørsmål om når Den globale baby kommer ut. Spørsmålet er enkelt å svare på, men samtidig må jeg ta litt sats for å svare tålmodig på det. For det er rett og slett så overveldende at den skal snart leses av mange. Bare tanken på det, gjør at jeg setter meg i en slags beredskapsposisjon. Utgivelse betyr at man ikke kan anse seg som unntatt svarplikten. Om skrivingen er eremittfasen, er utgivelsen naken på torget-fasen. Når datoen er her, må jeg vise frem resultatet. Det er som å ha hundre eksamener på én gang. Ja, så alt dette velter altså opp i meg hver gang jeg får spørsmålet.  

Det har vært nervepirrende å få tilbakemeldinger fra det lille, men eksklusive utvalget av mennesker som har lest manuset. Det de har meldt tilbake har vært veldig hyggelig. Jeg personlig synes det er veldig interessant at ordet ”spennende” går igjen. For å virkelig finne ut av hva jeg skulle mene om surrogati, måtte jeg reise ut i verden og snakke med mennesker. Gjengivelse av møtene, evne til å yte alle rettferdighet og formidle hvorfor denne debatten er så opphetet, har til tider vært for mye å bære.

Aschehoug har gitt ut et litteraturmagasin (what?), og her har jeg skrevet et kort essay om boken (zzzz).

Bilde

Det er allerede en god stund siden jeg skrev det, og jeg husker at jeg ble litt irritert da jeg fikk forespørselen. Selvfølgelig var det hyggelig å bli spurt, men jeg var midt i en hektisk arbeidsperiode med manuset, jeg jobbet to dager i uken, og ja oss ikke glemme at jeg faktisk hadde mammaperm.  Men nå som jeg fikk bladet i posten, var jeg litt spent. Hva i all verden var det jeg leverte? Nå er jeg faktisk så heldig å ha en redaktør som ikke sitter og mumler i veggen når jeg leverer noe som er halvhjertet (må jo gå ei kule varmt når jeg er så stri…og hun muligens like stri), så jeg var ikke så veldig utrygg.  Jeg er litt fornøyd når jeg her ser at jeg fikk nevnt Marshall McLuhan, medieananlytikeren som med utgangspunkt i sin teori om at elektroniske medier krymper planeten, ga oss begrepet «Den globale landsby». Det er han som har inspirert meg til å velge tittelen Den globale baby, fordi jeg blant annet opplever at den såkalte fertilitetsindustrien faktisk gjør det samme som teknologien. Jeg skriver blant annet her: «Tanken om at hele verden er en familie, finnes også i de hinduistiske skrifter. Men der hinduene hadde en fredstanke bak sin globale landsby, mente McLuhan at uenighet, splid og diskontinuitet var resultatet.» Det er det mange som mener at surrogati også vil føre til. Uenig mellom foreldre og barn, splittelse mellom biologisk mor, fødemor og «sosial mor» og diskontinuitet i vår genetikk. Min tittel skjeler til begge scenarier, det er jo en debattbok. 

Man skal være rimelig parkert for ikke å se at det som måtte komme, fremtiden med alle de biologisktekniske muligheter er ganske spennende. Og vi trenger å føle dette for å kunne mene noe om det. Den såkalte fertilitetsindustrien har mange ansikter, og det er en menneskelig plikt å sette seg inn i hva våre drømmer og teknologiske muligheter kan eller vil få oss til å gjøre. 

Det kommer stadig vekk artikler om surrogati, og det er interessant hvordan man sitter igjen med et slags utenfrablikk. For meg er det tydelig at både norske par og kvinner i India blir fremmedgjort gjennom spisset språk og drøye problemstillinger, slik at mange på haltende grunnlag må abstrahere ut et enkelt «NEI» eller «JA» til surrogati.

Jeg håper at Den globale baby kan bidra til at debatten blir nyansert. Så for å svare på spørsmålet du nå muligens tenker på…

…Den globale baby kommer i månedsskiftet mars/april. Jeg gleder meg, og det håper jeg det er flere som gjør?

Alt godt

Mala

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassekampens vrangvilje

20130129-221348.jpg

Denne helgen var visst surrogati på agendaen i landets aviser. Både Klassekampen og VG Helg hadde artikler om surrogati. Sistnevnte hadde en lengre, velskrevet sak med et anslaget: «Er surrogati menneskehandel eller en fantastisk måte å få barn på?» Et par av mine kilder uttrykte misnøye med saken. De mente den ga en viss forventning om svar, mens den egentlig lar det henge i løse luften. Jeg tror rett og slett spørsmålet er for stort til å behandles godt nok i en enkel featuresak, jeg har i alle fall slitt med spørsmålet i de to årene jeg har brukt på boken min.

20130129-221601.jpg

Klassekampen er ikke uventet opptatt av pengespørsmålet i artikkelen «Smuler til mødrene», her poengterer de at surrogatene bare får mellom 30 og 40.000 kroner. Det merkelige er at de regner andelen ut fra totalen foreldrene betaler for prosessen sin, ikke fra hva de gir til klinikken. Det er jo dette tallet som er relevant så lenge sykehus og medisiner også er en del av pakken. Men ja, det er ikke tvil om at klinikkene skummer fløten. Hverken de eller surrogatene er drevet av altruisme.
En annen ting som jeg er meget skeptisk til i Klassekampens sak, er påstanden om at surrogatene bruker egne egg. I løpet av min research har jeg ikke møtt på denne problemstillingen et eneste sted. Bruk av egne egg er for øvrig forbudt, men det hender som det hevdes i saken at surrogater også donerer egg. De fleste som ha reist til India til nå har vært heterofile par, de bidrar ofte med både egne egg og egen sæd. I tilfeller der kvinnen ikke har bidratt med eget egg, er utenlandsk donor ofte et alternativ. Ingen andre forskere jeg har snakket med har vært borti dette. Og sett fra klinikkens ståsted, det er jo mer penger i salg av egg. For å si det forsiktig. Klinikkene ser ikke nødvendigvis noen ulemper i det. Slik jeg ser det har Klassekampen gjort et dårlig forarbeid her. Eller for å sitere en kilde: «De har ikke gjort leksene sine. Hvor mange aviser mener de at dette skal selge?»