Jeg hater hest!

Bilde

Av alle skandaler Jonas Gahr Støre trodde han skulle rydde opp i, er vel ikke hestekjøttskandalen den hadde øverst på lista.

«Det der er hestekjøtt!»

«Det er ikke sant!»

«Jo, det er det!»

Min klassevenninne Lene C  så på meg forskrekket. Hun var ridejente med abonnement på Penny, og klistremerker av hestehoder på pennalet. I timene drømte hun stort sett om all den fine tiden hun tilbragte i stallen. Hun så ned på svartpølseskivene i matpakken sin, og opp på meg igjen. Jeg nikket, og i dag – sånn cirka 20 år senere kan jeg vel innrømme at jeg egentlig ville le høyt. Men av respekt for Lene Cs sønderknuste hjerte lot jeg altså være. Siden jeg selv er mamma i dag, må jeg innrømme at jeg undrer meg over Lene Cs mamma. For en bisarr humor å gi sin hesteelskende datter hestepølse i matpakken?

Jeg ser at folk på sosiale medier (som ventet) har begynt å ergre seg over alle som synes hestekjøtt i maten er avskyelig. Man har da spist hestekjøtt i alle tider. Joda, man har spist hestekjøtt i alle tider, jeg ser den. Det er heller ikke problemet. Det som er ubehagelig for meg er:

1. Jeg ikke får vite HVA SLAGS KJØTT som er i maten (ikke at jeg kjøper lasagne-imitasjoner til kr 19.90)

2. At mennesker rundt oss kan ha fått i seg medisinert hestekjøtt

Ikke alle valfarter til helsekostbutikker for å handle kjøtt. De setter sin lit til at myndighetene passer på. Så når Mattilsynet uttaler på P2 at de stoler på matprodusentene og derfor ikke sjekker kjøtt, lurer jeg på om de like gjerne kan skifte navn til Mattillitssynet. Hva er poenget med et tilsyn som ikke er på hugget? Hvorfor forteller engelske myndigheter oss at Findus ikke gjør jobben sin?

Jeg hater hest på brødskiva og på middagsfatet. Kom gjerne drassende med historier om mærra du spiste på Island, eller at hestebiff på Nordkjosbotn er kultur. For meg er hester krefter og frihet, vakre venner og mektige skapninger. Du kan selvfølgelig spørre meg om hva slags kjøtt jeg skal ha i fredagslasagnen i kveld (karbonadedeig/kyllingkjøttdeig), men dette handler ikke om likebehandling av dyr. Eller at kua eller fuglen er mindre verdt enn hesten. Det handler om at min personlige grense går ved hesten.Jeg har ikke hest på fôr. Jeg har bare ridd hest tre-fire ganger i livet. Men de gangene jeg har ridd en hest, har jeg kjent på kreftene til et dyr jeg beundrer. Et dyr jeg vil være venn med, ikke spise.

Og apropos naturen, i går så jeg Beasts of the Southern Wild på kino. Jeg kan ikke si annet enn at jeg bøyer meg i støvet for både filmskaperen, tematikken og skuespillerne. Den lille hovedpersonen kan ende opp med å bli tidenes yngste Oscar-vinner, og det er forståelig.

Hushpuppy i Beasts of the Southern Wild

Her er Hushpuppy seilende på sitt oversvømte paradis. Filmen er nominert til Oscar i kategoriene Beste film, manus, regi, og skuespillerinne. Vinner Quvenshane Wallis, blir hun tidenes yngste Oscar-vinner.

Filmen er et eventyr av en fortelling om det lille utbrytersamfunnet Bathtub der alle lever i pakt med naturen. Når isen bryter seg løs og vannet stiger, da slippers beistene som var nedfryst i isen løs. I en slags øko-fantasy-inspirert fortelling, blir vi med inn i lille Hushpuppys kamp mot det som truer hennes åpenbart rufsete drømmeverden. Det har vel aldri hendt at jeg gått ut av kinosalen og snufsende tenkt:«Denne skal jeg se igjen.»

For jeg må faktisk finne ut om jeg virkelig elsket alt ved den.

Og ja, god bolefri helg!

Alt godt

Mala

Om det som måtte komme

 Bilde  

Foto: Joachim Norvik

 

Jeg får stadig vekk spørsmål om når Den globale baby kommer ut. Spørsmålet er enkelt å svare på, men samtidig må jeg ta litt sats for å svare tålmodig på det. For det er rett og slett så overveldende at den skal snart leses av mange. Bare tanken på det, gjør at jeg setter meg i en slags beredskapsposisjon. Utgivelse betyr at man ikke kan anse seg som unntatt svarplikten. Om skrivingen er eremittfasen, er utgivelsen naken på torget-fasen. Når datoen er her, må jeg vise frem resultatet. Det er som å ha hundre eksamener på én gang. Ja, så alt dette velter altså opp i meg hver gang jeg får spørsmålet.  

Det har vært nervepirrende å få tilbakemeldinger fra det lille, men eksklusive utvalget av mennesker som har lest manuset. Det de har meldt tilbake har vært veldig hyggelig. Jeg personlig synes det er veldig interessant at ordet ”spennende” går igjen. For å virkelig finne ut av hva jeg skulle mene om surrogati, måtte jeg reise ut i verden og snakke med mennesker. Gjengivelse av møtene, evne til å yte alle rettferdighet og formidle hvorfor denne debatten er så opphetet, har til tider vært for mye å bære.

Aschehoug har gitt ut et litteraturmagasin (what?), og her har jeg skrevet et kort essay om boken (zzzz).

Bilde

Det er allerede en god stund siden jeg skrev det, og jeg husker at jeg ble litt irritert da jeg fikk forespørselen. Selvfølgelig var det hyggelig å bli spurt, men jeg var midt i en hektisk arbeidsperiode med manuset, jeg jobbet to dager i uken, og ja oss ikke glemme at jeg faktisk hadde mammaperm.  Men nå som jeg fikk bladet i posten, var jeg litt spent. Hva i all verden var det jeg leverte? Nå er jeg faktisk så heldig å ha en redaktør som ikke sitter og mumler i veggen når jeg leverer noe som er halvhjertet (må jo gå ei kule varmt når jeg er så stri…og hun muligens like stri), så jeg var ikke så veldig utrygg.  Jeg er litt fornøyd når jeg her ser at jeg fikk nevnt Marshall McLuhan, medieananlytikeren som med utgangspunkt i sin teori om at elektroniske medier krymper planeten, ga oss begrepet «Den globale landsby». Det er han som har inspirert meg til å velge tittelen Den globale baby, fordi jeg blant annet opplever at den såkalte fertilitetsindustrien faktisk gjør det samme som teknologien. Jeg skriver blant annet her: «Tanken om at hele verden er en familie, finnes også i de hinduistiske skrifter. Men der hinduene hadde en fredstanke bak sin globale landsby, mente McLuhan at uenighet, splid og diskontinuitet var resultatet.» Det er det mange som mener at surrogati også vil føre til. Uenig mellom foreldre og barn, splittelse mellom biologisk mor, fødemor og «sosial mor» og diskontinuitet i vår genetikk. Min tittel skjeler til begge scenarier, det er jo en debattbok. 

Man skal være rimelig parkert for ikke å se at det som måtte komme, fremtiden med alle de biologisktekniske muligheter er ganske spennende. Og vi trenger å føle dette for å kunne mene noe om det. Den såkalte fertilitetsindustrien har mange ansikter, og det er en menneskelig plikt å sette seg inn i hva våre drømmer og teknologiske muligheter kan eller vil få oss til å gjøre. 

Det kommer stadig vekk artikler om surrogati, og det er interessant hvordan man sitter igjen med et slags utenfrablikk. For meg er det tydelig at både norske par og kvinner i India blir fremmedgjort gjennom spisset språk og drøye problemstillinger, slik at mange på haltende grunnlag må abstrahere ut et enkelt «NEI» eller «JA» til surrogati.

Jeg håper at Den globale baby kan bidra til at debatten blir nyansert. Så for å svare på spørsmålet du nå muligens tenker på…

…Den globale baby kommer i månedsskiftet mars/april. Jeg gleder meg, og det håper jeg det er flere som gjør?

Alt godt

Mala

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassekampens vrangvilje

20130129-221348.jpg

Denne helgen var visst surrogati på agendaen i landets aviser. Både Klassekampen og VG Helg hadde artikler om surrogati. Sistnevnte hadde en lengre, velskrevet sak med et anslaget: «Er surrogati menneskehandel eller en fantastisk måte å få barn på?» Et par av mine kilder uttrykte misnøye med saken. De mente den ga en viss forventning om svar, mens den egentlig lar det henge i løse luften. Jeg tror rett og slett spørsmålet er for stort til å behandles godt nok i en enkel featuresak, jeg har i alle fall slitt med spørsmålet i de to årene jeg har brukt på boken min.

20130129-221601.jpg

Klassekampen er ikke uventet opptatt av pengespørsmålet i artikkelen «Smuler til mødrene», her poengterer de at surrogatene bare får mellom 30 og 40.000 kroner. Det merkelige er at de regner andelen ut fra totalen foreldrene betaler for prosessen sin, ikke fra hva de gir til klinikken. Det er jo dette tallet som er relevant så lenge sykehus og medisiner også er en del av pakken. Men ja, det er ikke tvil om at klinikkene skummer fløten. Hverken de eller surrogatene er drevet av altruisme.
En annen ting som jeg er meget skeptisk til i Klassekampens sak, er påstanden om at surrogatene bruker egne egg. I løpet av min research har jeg ikke møtt på denne problemstillingen et eneste sted. Bruk av egne egg er for øvrig forbudt, men det hender som det hevdes i saken at surrogater også donerer egg. De fleste som ha reist til India til nå har vært heterofile par, de bidrar ofte med både egne egg og egen sæd. I tilfeller der kvinnen ikke har bidratt med eget egg, er utenlandsk donor ofte et alternativ. Ingen andre forskere jeg har snakket med har vært borti dette. Og sett fra klinikkens ståsted, det er jo mer penger i salg av egg. For å si det forsiktig. Klinikkene ser ikke nødvendigvis noen ulemper i det. Slik jeg ser det har Klassekampen gjort et dårlig forarbeid her. Eller for å sitere en kilde: «De har ikke gjort leksene sine. Hvor mange aviser mener de at dette skal selge?»

Indias oppvåkning?

2011-10-05 12.23.30 En surrogat venter på beskjed om embryoet som er satt inn i henne, har festet seg. Foto: Mala Wang-Naveen

«Kan jeg bare gjøre det? Jeg tror jeg gjør det. Jeg reiser!»

Det har vært et tøft døgn for en venninne. I sitt indre satt hun allerede på flyet til India. Klar til hormonstimulering. Beredt til at gi fra seg egget som skulle føre til at hun og mannen fikk barn. Klar for sitt første forsøk på å få barn ved hjelp av en surrogat. Men så kom nyheten om at indiske myndigheter nå vil regulere fertilitetsturismen. Par fra land som forbyr surrogati, vil ikke få utstedt visum til den nyfødte. Homofile får ikke lov i det hele tatt. Homofili er avkriminalistert i India, men tilliten til at homofile kan være gode foreldre, er tydeligvis ikke der. Samtidig kom BUFdir på banen med klar melding om at surrogati er menneskehandel, og at de ønsker skjerpede reaksjoner mot foreldre som kommer hjem med barn født av surrogater. Plutselig lukket flere dører seg for mange par med en babydrøm.

Selv er jeg litt forundret over denne massive innstrammingen. Det har vært vanskelig å stoppe tilstrømningen av barn født i India, derfor har land der surrogati er forbudt,  gått løs på India. Som igjen har gått løs på parene og klinikkene. Bortsett fra at det siste ikke kommer til å gå uten videre. Klinikkene kommer neppe til å gi seg uten kamp. I universitetsbyen Pune som ligger en time unna Mumbai, åpnet nylig det første surrogatisentret, og over hele India har det åpnet surrogatiklinikker under dekke av å være IVF-klinikker. Hvordan skal indiske myndigheter håndheve forbudet mot surrogati overfor disse klinikkene? De har ennå ikke klart å få bukt med for eksempel kjønnsbestemt abort etter ultralyd.

Da jeg reiste rundt i India i 2011, snakket man knapt om surrogati. Nå raser det debatter på TV og i avisene hele tiden. De har våknet, kan man si. I Norge bærer debatten preg av et slags «not in my backyard»-perspektiv. Det er ikke sånn at fattige, indiske kvinner opphører å eksistere bare fordi man forbyr det i Norge. Kritikken mot loven som skal regulere surrogati, og som foreløpig ikke er klar, ivaretar faktisk først og fremst ip’enes (intended parents) interesser. Ikke surrogatenes.  Og nok en gang ser vi at i stedet for en massiv forbedring av surrogatenes rettigheter, går India løs på parene. Jeg er usikker på hvor effektivt det kommer til å være. Myndighetene i India vet at tilbudet  gjennom bedre rettigheter for surrogatene, kan gjøre indiske surrogati mer spiselig for verden. Hvis ikke bare flytter det seg til andre lavkostland hvor etikkspørsmålet igjen blir åpent. Derfor skal det bli spennende å se hva Hague-konferansen lander på med hensyn til internasjonale lover om surrogati.

Dette fører meg til en annen tanke som formuleres så godt i denne saken: Hvor godt egner uttrykk som «livmor til leie», «kjøp av barn» og «utnytting av fattige kvinner» seg til å sette tonen for en debatt? Jeg merker det i engasjementet hos folk hele tiden. «Hvordan kan du støtte kjøp av barn??» Jeg støtter ikke kjøp av barn. Fordi jeg enkelt og greit mener at det ikke er barnet som kompenseres, men tjenesten. De menneskelige «kostnadene» slike tjenester har, er noe annet – det er det boken min Den globale baby handler om. Min opplevelse er at de foreldrene som hadde egnet seg som gode debattanter på områder, lukker seg inne. De vil ikke stemples som menneskehandlere, og siden de ikke er synlige – får de høyrøstede kuppe debatten med språkbruk som sårer unødvendig mye.

Venninnen min som nå er i tenkeboksen, hadde et oppriktig ønske om gjøre den fremtidige surrogaten sin til en del av familien. Surrogaten skulle bli hennes indiske familie. Jeg måtte fortelle henne at slikt tillater ikke klinikkene i India. Ansiktsuttrykket hennes var da en blanding av overraskelse og skuffelse. Ikke så veldig langt unna det jeg så hos en surrogatmor som jeg har tenkt mye på i disse dager.  Da jeg spurte om hun følte seg utnyttet av vestlige par, svarte hun med intens glød i øynene: «Utnyttet? Nei, på ingen måte. Ingen bryr seg om oss fattige kvinner. Dette er måten vi ordner opp på selv.»

Alt godt

Mala

Den globale baby har planlagt utgivelse i februar/mars.