På fest med dronningen

Av og til føles det som om det det går en rød og feministisk tråd gjennom livet mitt. Jeg vokste opp i Ellen Gleditsch vei, oppkalt etter den fantastiske radiokjemikeren som studerte ved Sorbonne, og i reiste til Paris i 1907 hvor hun ble Marie Curies forskningsassistent. Gleditsch ble Norges andre professor, og det sier seg selv at når selv Det Norske Selskab i 2013 kan nekte kvinner adgang til sine arrangementer, var det ganske kontroversielt at en kvinne fikk et professorat i  1929.

Rekkehusgaten jeg vokste opp i, er oppkalt etter fantastiske Ellen Gleditsch. Hun hadde fortjent en statue.

Rekkehusgaten jeg vokste opp i, er oppkalt etter fantastiske Ellen Gleditsch. Hun hadde fortjent en statue.

Ellen Gleditsch er en dame jeg veldig gjerne skulle ha spist lunsj med 8.mars. Da skulle jeg spurt henne hva hun trodde ville bli viktige kampsaker for kvinner i 2013.

Jeg kan ikke feire jubileet med Ellen Gleditsch, men kvinnene jeg skal feire med er også ganske bemerkelsesverdige. Siden jeg er klar med bok er jeg så heldig at jeg har fått en rekke veldig hyggelige invitasjoner. Den første jeg fikk kom fra Integrerings-og Mangfoldsdirektoratet (IMDI). De inviterer nemlig til festforestillingen «8.mars – Bruk stemmen din!».

En viktig oppfordring i en tid da kvinnelige førstegangsvelgere ikke bruker stemmen sin!

Les videre

Kampen fortsetter

I går kveld var jeg på festpremieren for Gulabi Gang, en film om et grasrotoppgjør blant indiske kvinner på den indiske landsbygda. Det er en fascinerende historie om stolthet og pågangsmot, og i øyekroken kunne jeg se at den engasjerte min mor til både latter og tårer. Vel, ikke bare min mor da. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marthe Thorkildsen holdt et flammende innlegg før filmen, og minnet oss om at stemmerettighetsjubileet 2013 må ikke bli nærsynt. Vi må tenke globalt. Selv om norske kvinner kan feire hundre år med stemmerett, er det mange kvinner rundt i verden som i praksis ikke kan gjøre det.

Nå skal jeg mele min egen mor. Jeg har en stund gått rundt og tenkt på følgende merkelige tilfeldighet: Da jeg skrev stipendsøknad til Fritt Ord, brukte jeg nettopp ordene ”surrogatmødrenes stemmer” for å spesifisere hva jeg ønsket å konsentrere meg om i min kommende bok. Da hadde jeg ikke den fjerneste tanke om at vi snart seilte inn i stemmerettighetssåret 2013. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på det, men det hadde jeg altså ikke.

Photo: Min mor og Sampad Pal, grunnlegger og leder av Gulabi Gang.

Gulabi Gang-leder, Sampat Pal (t.h.), og det som kan se ut som rosagjengens norske divisjon, men som altså er min mor, Neelam Naveen. Foto: Desiland.no

Det er uansett et paradoks at vi her i Norge feirer like rettigheter, samtidig som India bestemmer seg for at det er kun heterofile, gifte par som får lov til å komme til India for å få barn ved hjelp av surrogati. Homofile og single er ikke lenger ønsket. Og ingen får lov til å komme til India og engasjere en surrogatmor med mindre de har tillatelse fra eget land. Kampen for å få et barn går med andre ord inn i en ny fase. Jeg tror den fra nå av vil bli utkjempet her i Norge, og andre land der det fremdeles er forbudt. Så lenge teknologien er der, er det virkelig vanskelig å forby noe som dette.

Dette virker det som om Bioteknologinemndas leder, Lars Ødegård, også er klar over. I et meget oversiktlig innlegg i Nye Meninger, skriver han om hvor komplekst surrogati er selv om vi skulle tillate det i Norge. Siden surrogati har vært forbudt, har ikke myndighetene kunne stille krav. Skulle det tillates, sier det seg selv at kravene til surrogatiforeldre må sidestilles med reglene til adopsjonsforeldre, eventuelt reglene for IVF. Alt annet vil jo føles veldig urettferdig. I praksis vil imidlertid dette by på problemer. For veldig mange av parene som får barn ved hjelp av surrogati, skulle gjerne vært klarert for adopsjon. Også de homofile. Men der mange par opplever at de har blitt for gamle, eller har en diagnose som i myndighetenes øyne gjør dem mindre egnet som foreldre, opplever de homofile at de er uønsket som foreldre hos nasjoner som India.

Jeg mener for øvrig at de homofile i fremtiden burde stå langt fremme i køen for innenlandsadopsjon, en adopsjonsform som står svakt i Norge fordi vi vektlegger biologi så sterkt at barndommer går tapt. På denne måten slår vi et slag for en gruppe som rent internasjonalt ikke står sterkt som foreldre. Norge får dermed vist at vi ikke gjør skille på heterofile og homofile i spørsmålet om egnethet.

Men altså, en liten tanke til om dette med stemmerett. Sterke kvinnenavn som Camilla Collett, Frederikke Marie Qvam, Gina Krog, Fernanda Nissen, vil bli hedret og æret i de kommende månedene. Jeg håper på å få tatt del i de ulike markeringene og feiringene, blant annet har jeg lyst til å fortelle at fattige, indiske kvinner ikke må stakkarsliggjøres hver gang vi diskuteres surrogati. Gulabi Gang viser at også indiske kvinner har styrke til å endre sine liv. Om de velger å ta kroppen sin i bruk, er det kanskje en kamp vi skulle ønske de slapp. Men gjør aldri feilen å tro at de ikke har mange, kloke tanker om det de gjør. Jeg håper bare jeg har klart å fange noen av dem.

Alt godt

Mala