«Jeg var gravid, for pokker!»

Beskyldt for å gå med mageprotese. Beyoncé altså. Fordi hun ville vi skulle tro hun var gravid. Helt sant.

Beskyldt for å gå med mageprotese. Beyoncé altså. Fordi hun ville vi skulle tro hun var gravid. Helt sant.

Det er det stakkars Beyoncé har måttet si til verden. For en absurd ting å måtte hevde etter å ha født sitt eget barn. Men det er ikke så rart heller. Desperate kjendisblekker trenger nye, spektakulære vinklinger til hva stjernene holder på med, og hva er det vel mer dynamitt i enn i kjendis (les: kvinne) med fin kropp (som hun sikkert ikke vil ødelegge ved å føde babyer) + surrogati = SJOKK! (og mange, mange klikk, som også rampelusa Khloe Kardashian har fått merke ). Det absurde er at hun faktisk må sette av tid i en fersk dokumentar om sitt meget private liv, og snakke om disse ryktene:

«There’s a stupid rumor. The most ridiculous rumor I think I’ve ever had about me. It’s crazy. To think I would be that vain – I respect mothers and women so much and to be able to experience bringing a child into this world, if you’re lucky and fortunate enough to experience that, I would never, ever take that for granted.»

Sier altså Beyonce i HBO-dokumentaren, hvor hun også snakker om traumet etter å ha mistet et barn.

Det er nedrig, og fullstendig respektløst, men det er det ganske mye som er. Og, I stand corrected. Det er ikke bare kvinnelige kjendiser som blir utsatt for fremstillingen av dem som egoistiske menneskehandlere. Elton John og ektemannen David Furnish har også fått merke denne type oppmerksomhet.

Ja, dere betale ikkke surrogaten mer? Nehei. Mhm.

Ja, dere betale ikke surrogaten mer? Nehei. Mhm.

Bildet som skal opp og frem, er at det å få seg barn, er like enkelt som å gå i butikken og kjøpe seg en tyggispakke. Verden vil bedras, og siden «trending topic» likevel er surrogati, hvorfor ikke henge alt kjendisene gjør på slike knagger. Det er bare å beklage at journalistyrket er belemret idioter. Men på den andre siden, det er ikke sikkert man skal kalle vissvasset for journalistikk.

Alt godt

Mala

Klassekampens vrangvilje

20130129-221348.jpg

Denne helgen var visst surrogati på agendaen i landets aviser. Både Klassekampen og VG Helg hadde artikler om surrogati. Sistnevnte hadde en lengre, velskrevet sak med et anslaget: «Er surrogati menneskehandel eller en fantastisk måte å få barn på?» Et par av mine kilder uttrykte misnøye med saken. De mente den ga en viss forventning om svar, mens den egentlig lar det henge i løse luften. Jeg tror rett og slett spørsmålet er for stort til å behandles godt nok i en enkel featuresak, jeg har i alle fall slitt med spørsmålet i de to årene jeg har brukt på boken min.

20130129-221601.jpg

Klassekampen er ikke uventet opptatt av pengespørsmålet i artikkelen «Smuler til mødrene», her poengterer de at surrogatene bare får mellom 30 og 40.000 kroner. Det merkelige er at de regner andelen ut fra totalen foreldrene betaler for prosessen sin, ikke fra hva de gir til klinikken. Det er jo dette tallet som er relevant så lenge sykehus og medisiner også er en del av pakken. Men ja, det er ikke tvil om at klinikkene skummer fløten. Hverken de eller surrogatene er drevet av altruisme.
En annen ting som jeg er meget skeptisk til i Klassekampens sak, er påstanden om at surrogatene bruker egne egg. I løpet av min research har jeg ikke møtt på denne problemstillingen et eneste sted. Bruk av egne egg er for øvrig forbudt, men det hender som det hevdes i saken at surrogater også donerer egg. De fleste som ha reist til India til nå har vært heterofile par, de bidrar ofte med både egne egg og egen sæd. I tilfeller der kvinnen ikke har bidratt med eget egg, er utenlandsk donor ofte et alternativ. Ingen andre forskere jeg har snakket med har vært borti dette. Og sett fra klinikkens ståsted, det er jo mer penger i salg av egg. For å si det forsiktig. Klinikkene ser ikke nødvendigvis noen ulemper i det. Slik jeg ser det har Klassekampen gjort et dårlig forarbeid her. Eller for å sitere en kilde: «De har ikke gjort leksene sine. Hvor mange aviser mener de at dette skal selge?»

Kampen fortsetter

I går kveld var jeg på festpremieren for Gulabi Gang, en film om et grasrotoppgjør blant indiske kvinner på den indiske landsbygda. Det er en fascinerende historie om stolthet og pågangsmot, og i øyekroken kunne jeg se at den engasjerte min mor til både latter og tårer. Vel, ikke bare min mor da. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marthe Thorkildsen holdt et flammende innlegg før filmen, og minnet oss om at stemmerettighetsjubileet 2013 må ikke bli nærsynt. Vi må tenke globalt. Selv om norske kvinner kan feire hundre år med stemmerett, er det mange kvinner rundt i verden som i praksis ikke kan gjøre det.

Nå skal jeg mele min egen mor. Jeg har en stund gått rundt og tenkt på følgende merkelige tilfeldighet: Da jeg skrev stipendsøknad til Fritt Ord, brukte jeg nettopp ordene ”surrogatmødrenes stemmer” for å spesifisere hva jeg ønsket å konsentrere meg om i min kommende bok. Da hadde jeg ikke den fjerneste tanke om at vi snart seilte inn i stemmerettighetssåret 2013. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på det, men det hadde jeg altså ikke.

Photo: Min mor og Sampad Pal, grunnlegger og leder av Gulabi Gang.

Gulabi Gang-leder, Sampat Pal (t.h.), og det som kan se ut som rosagjengens norske divisjon, men som altså er min mor, Neelam Naveen. Foto: Desiland.no

Det er uansett et paradoks at vi her i Norge feirer like rettigheter, samtidig som India bestemmer seg for at det er kun heterofile, gifte par som får lov til å komme til India for å få barn ved hjelp av surrogati. Homofile og single er ikke lenger ønsket. Og ingen får lov til å komme til India og engasjere en surrogatmor med mindre de har tillatelse fra eget land. Kampen for å få et barn går med andre ord inn i en ny fase. Jeg tror den fra nå av vil bli utkjempet her i Norge, og andre land der det fremdeles er forbudt. Så lenge teknologien er der, er det virkelig vanskelig å forby noe som dette.

Dette virker det som om Bioteknologinemndas leder, Lars Ødegård, også er klar over. I et meget oversiktlig innlegg i Nye Meninger, skriver han om hvor komplekst surrogati er selv om vi skulle tillate det i Norge. Siden surrogati har vært forbudt, har ikke myndighetene kunne stille krav. Skulle det tillates, sier det seg selv at kravene til surrogatiforeldre må sidestilles med reglene til adopsjonsforeldre, eventuelt reglene for IVF. Alt annet vil jo føles veldig urettferdig. I praksis vil imidlertid dette by på problemer. For veldig mange av parene som får barn ved hjelp av surrogati, skulle gjerne vært klarert for adopsjon. Også de homofile. Men der mange par opplever at de har blitt for gamle, eller har en diagnose som i myndighetenes øyne gjør dem mindre egnet som foreldre, opplever de homofile at de er uønsket som foreldre hos nasjoner som India.

Jeg mener for øvrig at de homofile i fremtiden burde stå langt fremme i køen for innenlandsadopsjon, en adopsjonsform som står svakt i Norge fordi vi vektlegger biologi så sterkt at barndommer går tapt. På denne måten slår vi et slag for en gruppe som rent internasjonalt ikke står sterkt som foreldre. Norge får dermed vist at vi ikke gjør skille på heterofile og homofile i spørsmålet om egnethet.

Men altså, en liten tanke til om dette med stemmerett. Sterke kvinnenavn som Camilla Collett, Frederikke Marie Qvam, Gina Krog, Fernanda Nissen, vil bli hedret og æret i de kommende månedene. Jeg håper på å få tatt del i de ulike markeringene og feiringene, blant annet har jeg lyst til å fortelle at fattige, indiske kvinner ikke må stakkarsliggjøres hver gang vi diskuteres surrogati. Gulabi Gang viser at også indiske kvinner har styrke til å endre sine liv. Om de velger å ta kroppen sin i bruk, er det kanskje en kamp vi skulle ønske de slapp. Men gjør aldri feilen å tro at de ikke har mange, kloke tanker om det de gjør. Jeg håper bare jeg har klart å fange noen av dem.

Alt godt

Mala

Indias oppvåkning?

2011-10-05 12.23.30 En surrogat venter på beskjed om embryoet som er satt inn i henne, har festet seg. Foto: Mala Wang-Naveen

«Kan jeg bare gjøre det? Jeg tror jeg gjør det. Jeg reiser!»

Det har vært et tøft døgn for en venninne. I sitt indre satt hun allerede på flyet til India. Klar til hormonstimulering. Beredt til at gi fra seg egget som skulle føre til at hun og mannen fikk barn. Klar for sitt første forsøk på å få barn ved hjelp av en surrogat. Men så kom nyheten om at indiske myndigheter nå vil regulere fertilitetsturismen. Par fra land som forbyr surrogati, vil ikke få utstedt visum til den nyfødte. Homofile får ikke lov i det hele tatt. Homofili er avkriminalistert i India, men tilliten til at homofile kan være gode foreldre, er tydeligvis ikke der. Samtidig kom BUFdir på banen med klar melding om at surrogati er menneskehandel, og at de ønsker skjerpede reaksjoner mot foreldre som kommer hjem med barn født av surrogater. Plutselig lukket flere dører seg for mange par med en babydrøm.

Selv er jeg litt forundret over denne massive innstrammingen. Det har vært vanskelig å stoppe tilstrømningen av barn født i India, derfor har land der surrogati er forbudt,  gått løs på India. Som igjen har gått løs på parene og klinikkene. Bortsett fra at det siste ikke kommer til å gå uten videre. Klinikkene kommer neppe til å gi seg uten kamp. I universitetsbyen Pune som ligger en time unna Mumbai, åpnet nylig det første surrogatisentret, og over hele India har det åpnet surrogatiklinikker under dekke av å være IVF-klinikker. Hvordan skal indiske myndigheter håndheve forbudet mot surrogati overfor disse klinikkene? De har ennå ikke klart å få bukt med for eksempel kjønnsbestemt abort etter ultralyd.

Da jeg reiste rundt i India i 2011, snakket man knapt om surrogati. Nå raser det debatter på TV og i avisene hele tiden. De har våknet, kan man si. I Norge bærer debatten preg av et slags «not in my backyard»-perspektiv. Det er ikke sånn at fattige, indiske kvinner opphører å eksistere bare fordi man forbyr det i Norge. Kritikken mot loven som skal regulere surrogati, og som foreløpig ikke er klar, ivaretar faktisk først og fremst ip’enes (intended parents) interesser. Ikke surrogatenes.  Og nok en gang ser vi at i stedet for en massiv forbedring av surrogatenes rettigheter, går India løs på parene. Jeg er usikker på hvor effektivt det kommer til å være. Myndighetene i India vet at tilbudet  gjennom bedre rettigheter for surrogatene, kan gjøre indiske surrogati mer spiselig for verden. Hvis ikke bare flytter det seg til andre lavkostland hvor etikkspørsmålet igjen blir åpent. Derfor skal det bli spennende å se hva Hague-konferansen lander på med hensyn til internasjonale lover om surrogati.

Dette fører meg til en annen tanke som formuleres så godt i denne saken: Hvor godt egner uttrykk som «livmor til leie», «kjøp av barn» og «utnytting av fattige kvinner» seg til å sette tonen for en debatt? Jeg merker det i engasjementet hos folk hele tiden. «Hvordan kan du støtte kjøp av barn??» Jeg støtter ikke kjøp av barn. Fordi jeg enkelt og greit mener at det ikke er barnet som kompenseres, men tjenesten. De menneskelige «kostnadene» slike tjenester har, er noe annet – det er det boken min Den globale baby handler om. Min opplevelse er at de foreldrene som hadde egnet seg som gode debattanter på områder, lukker seg inne. De vil ikke stemples som menneskehandlere, og siden de ikke er synlige – får de høyrøstede kuppe debatten med språkbruk som sårer unødvendig mye.

Venninnen min som nå er i tenkeboksen, hadde et oppriktig ønske om gjøre den fremtidige surrogaten sin til en del av familien. Surrogaten skulle bli hennes indiske familie. Jeg måtte fortelle henne at slikt tillater ikke klinikkene i India. Ansiktsuttrykket hennes var da en blanding av overraskelse og skuffelse. Ikke så veldig langt unna det jeg så hos en surrogatmor som jeg har tenkt mye på i disse dager.  Da jeg spurte om hun følte seg utnyttet av vestlige par, svarte hun med intens glød i øynene: «Utnyttet? Nei, på ingen måte. Ingen bryr seg om oss fattige kvinner. Dette er måten vi ordner opp på selv.»

Alt godt

Mala

Den globale baby har planlagt utgivelse i februar/mars.