Jeg hater hest!

Bilde

Av alle skandaler Jonas Gahr Støre trodde han skulle rydde opp i, er vel ikke hestekjøttskandalen den hadde øverst på lista.

«Det der er hestekjøtt!»

«Det er ikke sant!»

«Jo, det er det!»

Min klassevenninne Lene C  så på meg forskrekket. Hun var ridejente med abonnement på Penny, og klistremerker av hestehoder på pennalet. I timene drømte hun stort sett om all den fine tiden hun tilbragte i stallen. Hun så ned på svartpølseskivene i matpakken sin, og opp på meg igjen. Jeg nikket, og i dag – sånn cirka 20 år senere kan jeg vel innrømme at jeg egentlig ville le høyt. Men av respekt for Lene Cs sønderknuste hjerte lot jeg altså være. Siden jeg selv er mamma i dag, må jeg innrømme at jeg undrer meg over Lene Cs mamma. For en bisarr humor å gi sin hesteelskende datter hestepølse i matpakken?

Jeg ser at folk på sosiale medier (som ventet) har begynt å ergre seg over alle som synes hestekjøtt i maten er avskyelig. Man har da spist hestekjøtt i alle tider. Joda, man har spist hestekjøtt i alle tider, jeg ser den. Det er heller ikke problemet. Det som er ubehagelig for meg er:

1. Jeg ikke får vite HVA SLAGS KJØTT som er i maten (ikke at jeg kjøper lasagne-imitasjoner til kr 19.90)

2. At mennesker rundt oss kan ha fått i seg medisinert hestekjøtt

Ikke alle valfarter til helsekostbutikker for å handle kjøtt. De setter sin lit til at myndighetene passer på. Så når Mattilsynet uttaler på P2 at de stoler på matprodusentene og derfor ikke sjekker kjøtt, lurer jeg på om de like gjerne kan skifte navn til Mattillitssynet. Hva er poenget med et tilsyn som ikke er på hugget? Hvorfor forteller engelske myndigheter oss at Findus ikke gjør jobben sin?

Jeg hater hest på brødskiva og på middagsfatet. Kom gjerne drassende med historier om mærra du spiste på Island, eller at hestebiff på Nordkjosbotn er kultur. For meg er hester krefter og frihet, vakre venner og mektige skapninger. Du kan selvfølgelig spørre meg om hva slags kjøtt jeg skal ha i fredagslasagnen i kveld (karbonadedeig/kyllingkjøttdeig), men dette handler ikke om likebehandling av dyr. Eller at kua eller fuglen er mindre verdt enn hesten. Det handler om at min personlige grense går ved hesten.Jeg har ikke hest på fôr. Jeg har bare ridd hest tre-fire ganger i livet. Men de gangene jeg har ridd en hest, har jeg kjent på kreftene til et dyr jeg beundrer. Et dyr jeg vil være venn med, ikke spise.

Og apropos naturen, i går så jeg Beasts of the Southern Wild på kino. Jeg kan ikke si annet enn at jeg bøyer meg i støvet for både filmskaperen, tematikken og skuespillerne. Den lille hovedpersonen kan ende opp med å bli tidenes yngste Oscar-vinner, og det er forståelig.

Hushpuppy i Beasts of the Southern Wild

Her er Hushpuppy seilende på sitt oversvømte paradis. Filmen er nominert til Oscar i kategoriene Beste film, manus, regi, og skuespillerinne. Vinner Quvenshane Wallis, blir hun tidenes yngste Oscar-vinner.

Filmen er et eventyr av en fortelling om det lille utbrytersamfunnet Bathtub der alle lever i pakt med naturen. Når isen bryter seg løs og vannet stiger, da slippers beistene som var nedfryst i isen løs. I en slags øko-fantasy-inspirert fortelling, blir vi med inn i lille Hushpuppys kamp mot det som truer hennes åpenbart rufsete drømmeverden. Det har vel aldri hendt at jeg gått ut av kinosalen og snufsende tenkt:«Denne skal jeg se igjen.»

For jeg må faktisk finne ut om jeg virkelig elsket alt ved den.

Og ja, god bolefri helg!

Alt godt

Mala