Indias oppvåkning?

2011-10-05 12.23.30 En surrogat venter på beskjed om embryoet som er satt inn i henne, har festet seg. Foto: Mala Wang-Naveen

«Kan jeg bare gjøre det? Jeg tror jeg gjør det. Jeg reiser!»

Det har vært et tøft døgn for en venninne. I sitt indre satt hun allerede på flyet til India. Klar til hormonstimulering. Beredt til at gi fra seg egget som skulle føre til at hun og mannen fikk barn. Klar for sitt første forsøk på å få barn ved hjelp av en surrogat. Men så kom nyheten om at indiske myndigheter nå vil regulere fertilitetsturismen. Par fra land som forbyr surrogati, vil ikke få utstedt visum til den nyfødte. Homofile får ikke lov i det hele tatt. Homofili er avkriminalistert i India, men tilliten til at homofile kan være gode foreldre, er tydeligvis ikke der. Samtidig kom BUFdir på banen med klar melding om at surrogati er menneskehandel, og at de ønsker skjerpede reaksjoner mot foreldre som kommer hjem med barn født av surrogater. Plutselig lukket flere dører seg for mange par med en babydrøm.

Selv er jeg litt forundret over denne massive innstrammingen. Det har vært vanskelig å stoppe tilstrømningen av barn født i India, derfor har land der surrogati er forbudt,  gått løs på India. Som igjen har gått løs på parene og klinikkene. Bortsett fra at det siste ikke kommer til å gå uten videre. Klinikkene kommer neppe til å gi seg uten kamp. I universitetsbyen Pune som ligger en time unna Mumbai, åpnet nylig det første surrogatisentret, og over hele India har det åpnet surrogatiklinikker under dekke av å være IVF-klinikker. Hvordan skal indiske myndigheter håndheve forbudet mot surrogati overfor disse klinikkene? De har ennå ikke klart å få bukt med for eksempel kjønnsbestemt abort etter ultralyd.

Da jeg reiste rundt i India i 2011, snakket man knapt om surrogati. Nå raser det debatter på TV og i avisene hele tiden. De har våknet, kan man si. I Norge bærer debatten preg av et slags «not in my backyard»-perspektiv. Det er ikke sånn at fattige, indiske kvinner opphører å eksistere bare fordi man forbyr det i Norge. Kritikken mot loven som skal regulere surrogati, og som foreløpig ikke er klar, ivaretar faktisk først og fremst ip’enes (intended parents) interesser. Ikke surrogatenes.  Og nok en gang ser vi at i stedet for en massiv forbedring av surrogatenes rettigheter, går India løs på parene. Jeg er usikker på hvor effektivt det kommer til å være. Myndighetene i India vet at tilbudet  gjennom bedre rettigheter for surrogatene, kan gjøre indiske surrogati mer spiselig for verden. Hvis ikke bare flytter det seg til andre lavkostland hvor etikkspørsmålet igjen blir åpent. Derfor skal det bli spennende å se hva Hague-konferansen lander på med hensyn til internasjonale lover om surrogati.

Dette fører meg til en annen tanke som formuleres så godt i denne saken: Hvor godt egner uttrykk som «livmor til leie», «kjøp av barn» og «utnytting av fattige kvinner» seg til å sette tonen for en debatt? Jeg merker det i engasjementet hos folk hele tiden. «Hvordan kan du støtte kjøp av barn??» Jeg støtter ikke kjøp av barn. Fordi jeg enkelt og greit mener at det ikke er barnet som kompenseres, men tjenesten. De menneskelige «kostnadene» slike tjenester har, er noe annet – det er det boken min Den globale baby handler om. Min opplevelse er at de foreldrene som hadde egnet seg som gode debattanter på områder, lukker seg inne. De vil ikke stemples som menneskehandlere, og siden de ikke er synlige – får de høyrøstede kuppe debatten med språkbruk som sårer unødvendig mye.

Venninnen min som nå er i tenkeboksen, hadde et oppriktig ønske om gjøre den fremtidige surrogaten sin til en del av familien. Surrogaten skulle bli hennes indiske familie. Jeg måtte fortelle henne at slikt tillater ikke klinikkene i India. Ansiktsuttrykket hennes var da en blanding av overraskelse og skuffelse. Ikke så veldig langt unna det jeg så hos en surrogatmor som jeg har tenkt mye på i disse dager.  Da jeg spurte om hun følte seg utnyttet av vestlige par, svarte hun med intens glød i øynene: «Utnyttet? Nei, på ingen måte. Ingen bryr seg om oss fattige kvinner. Dette er måten vi ordner opp på selv.»

Alt godt

Mala

Den globale baby har planlagt utgivelse i februar/mars.

”DU har et hav å ta av!”

Min norsklærer så anklagende på meg, og veivet med armene for å illustrere hvor stort dette havet inni meg var. På pulten foran meg lå min første ungdomskolestil. Jeg hadde vært stolt da jeg leverte den inn. Den handlet om at jeg synes det var fryktelig kjedelig å støvesuge, men jeg at jeg selvfølgelig måtte gjøre det for ellers fikk jeg ikke lommepenger. «Men en dag skjedde det noe veldig skremmende» (sic!). Det skulle vise seg at støvesugeren var både forbanna og levende, så den bestemte seg for å jage meg gjennom hele huset. Jeg tror stilen endte med at jeg våknet. Det er i alle all slik 98 prosent av alle ungdomsskolestiler ender. 

Det sier seg selv at dette var en bestselleridé. En levende støvesuger? Kom an! Men norsklærer Bodil mente at jeg måtte lære å beherske meg, ikke skrive ting som ikke kunne skje. Temme fantasien.  Nå som jeg selv er rundt om på skoler og forteller elever om skriveprosesser, og lytter til deres ideer, preker jeg selvfølgelig det helt motsatte. Og det velter ut ideer fra elevenes topplokk som er morsomme, ømme, sprø, nydelige – og noen ganger ganske skremmende. Jeg innbiller meg uansett at det kommer av at de aller fleste elsker å være kreative.

Bilde

En romantisk actionkomedie in the making!

Jeg liker ikke så godt at lærere sier at jeg ikke må forvente så mye av ”de fremmedspråklige” elevene, eller at de ikke har språket til å tenke som forfattere. Det er å undervurdere dem. Selv elever uten språk har fantasi, og flere av dem har nærmest stavet seg gjennom fine, små fortellinger om kjærlighet, krig, vennskap og forventninger til fremtiden.

 

Bilde

«Dere har et hav å ta av. Bare å hoppe i det!»

Med fare for å bli litt øm i hjarterota her; Den siste skoleturneen var en ganske fin opplevelse. I Arendal møtte jeg på en engasjert lærer med en godt forberedt klasse. Interessen for det å skrive og formidle var usedvanlig stor hos alle elevene. Ja, kanskje større nettopp fordi de har så mange utenfrabetraktninger rundt norskhet. Klasser som dette gir fra seg mer energi enn du klarer å bruke opp, og 90 minutter går så fort at når besøket er over, går man oppløftet ut i dagen.

Fra det lille til det store. Nå venter to dager i Trondheim, her skal jeg lytte til internasjonalt anerkjente professorer fra Yale, Berkeley og Cambrigde snakke om menneskelig reproduksjon. I dette eksklusive selskapet skal mitt lille bokprosjekt om surrogati presenteres, så det er vel lov til å si at jeg føler meg…beæret? Og litt sjenert. Hah!

 

 

Sørover og bortover!

Jeg skal på tur med Desiland. Det er lenge siden. Eller, jeg snakket på et bibliotek for en uke siden, og det gikk sånn – ifølge meg selv – ikke så bra. Jeg hadde feber og hovent svelg, og da jeg spøkte med det var det ingen synlig respons å spore hos det eldre publikummet. Ikke et lite smil eller vink om at «joda, dette går bra!» Kanskje fordi jeg er oppvokst uten besteforeldre, lever jeg med en rar forestilling om at alle eldre mennesker er varme, rause og byr på kamferdrops når du er nedfor eller rufsete. Mens jeg forleden hørte på radio at de er skilt, gift, skilt og gjerne ute og reiser med en fersk samboer. Snakk om vrangforestilliger.

Jeg har en underlig hjerne når jeg føler at vi ikke finner kjemien, eller gnisten om du vil. Det er som hjernen går og setter seg i et hjørne, mens resten av meg blir igjen og snakker. Så sitter hjernen der i hjørnet og rister på hodet, himler med øynene (ok, dette bildet blir bare rarere og rarere) eller flirer høyt. Selv står jeg der hjerneløs og vakler gjennom motivene i romanen, hvordan ideen ble unnfanget og hvorfor jeg i all verden ikke satset på juss da jeg hadde sjansen. Vel, det siste sier jeg ikke. Og det er ikke alltid det er som dette. Andre ganger er jeg skikkelig inspirert, hjerte og hjerne samarbeider og jeg ser kanskje en gnist eller to i salen. Da er hele formidlingsjobben en drøm, jeg blir skikkelig gira og går elevert ut i dagen.

Jeg håper på en sånn drøm i dagene som kommer. Da skal jeg besøke skoleklasser og voksenopplæringer på Sørlandet. Det skal bli stas, for unge mennesker har fremdeles i behold en nysgjerrighet som både er spontan og nådeløs. Så joda, jeg ser frem til å lese, lytte, diskutere. Og for all del, jeg har hatt supergode samtaler med eldre publikummere også. For det er jo ikke mine lyttere det er noe galt med!

Nei, jeg gleder meg virkelig til et avbrekk fra Oslo og den konstante bakgrunnsstøyen av ting som skulle vært gjort, eller må gjøres. Vel, jeg tipper jeg kommer til å finne redaktøren bak dusjforhenget med kniven høyt hevet om jeg innbiller meg at jeg ikke skal jobbe underveis. For å parafrasere Rudyard Kipling, en bok blir da ikke til av å hvile i skyggen. Selv om gamle Rudyard strengt tatt pratet om hagen sin. Jeg innbiller meg at de to tingene uansett henger sammen. Hager og bøker, altså. Men så er jeg iferd med å bli en nostalgisk raring. Går eldre virkelig ikke med kamferdrops lenger, altså?

Alt godt

Mala

Ting tar slutt

Det har vært stille her på bloggen i noen dager. Det har sin forklaring…

I går da bilen svingte seg gjennom det duvende landskapet i Indre Østfold, ble himmelen brått helt svart. Vi skottet opp på den enorme flokken av fugler som hadde samlet seg for å reise sørover. De beveget seg som i en lek med vinden, et slør av fjærkledde skapninger som vrengte seg hit og dit. Idet de reiser nedover kontinentet, er sommeren definitivt over her i nord.

I hagen rundt sommerhuset var det bare å brette opp ermene. Plante, luke, sanke, vaske. Stenge. Det sterkeste var likevel å hogge en 50-60 år gammel furu. Den sto litt klønete til, skygget for utsikten fra huset, og måtte derfor bøte med livet. Vel, ikke helt. Vi har ganske mye ved til neste år, så treet har fremdeles et «afterlife».  Vi skal hente ut varmen som solen har lagret i treet, og takker den for det. Det er for øvrig mektige krefter man måler seg med når man skal «ta» et tre. Vi hadde vært passe bortreist om vi ikke hadde kjent vibrasjonene da treet falt for motorsagens blad. Tiårene med regn, sol, vind, foreldre og barn som har lekt rundt det. Siden motorsagen vi hadde lånt ikke var av det ypperste slaget, hadde treet mye motstand å by på. Det gjorde at det standhaftig sto der, rikket seg ikke, mens vi små mennesker pustet og peste.

Hagen ble stående naken uten den store furua. Likevel hadde jeg en indre ro jeg sjelden har hatt der ute. Ikke på grunn av treet, for jeg innrømmer glatt at jeg er en «tree hugger» og skal plante nye trær til våren. Men fordi jeg i forrige uke leverte første utkast av boken min til redaktøren. Da jeg etter to år satte punktum, gikk jeg bort til sofaen og sank sammen i et hjørne. På samme måte som sommeren var forbi, var et hardkjør fra mitt eget indre over. Jeg som ikke har kost meg hundre prosent med en bok, ved grytene, ved symaskinen, eller med venner, uten at jeg har tenkt: «Jeg bør egentlig sitte og skrive nå». Men nå har jeg en velfortjent pause, manuset er i andres hender – og jeg kunne endelig sanke, pleie, plante, og sist, men ikke minst planlegge grønnsakshagen og drivhuset som skal opp til neste år. For det er jo én ting som gir livet mening – å gi liv. Om det er til drømmer, bøker, barn, hage eller en syk pasient, så vokser vi på å skape noe av ingenting.  Som regel med et positivt fortegn. (OK, ikke flere mindfulness-øyeblikk i denne teksten!)

Det er altså et adrenalinkick å avslutte bok, og en fin sesong. Dessuten lever begge deler på sett og vis gjennom vinteren. Boken gjennom alle runder med redigering, innspill og språkvask. Hagen og huset  gjennom planlegging, tegning og drømming foran peisen. Det gamle småbruket har for øvrig gitt meg en fornyet respekt for bøndene i dette landet. Vår nærmeste nabo er en ung bonde, og det er virkelig imponerende å se hvor mye han jobber. I programserien Status Norge (anbefales!) kunne man i går se hvor lite de får igjen for det. Selv i verdens mest subsidierte land er det vanskelig å drive matproduksjon. Noe vi konsumenter selvfølgelig skjønner, vi betaler tross alt 90 kroner for en bit Norvegia. Landbruket er inne i en trist utvikling, og jeg håper det ikke går under. I en verden der kortreist mat betyr mer og mer for oss, er det norske landbrukets endelikt noe jeg virkelig ikke ønsker å se.

 

Alt godt

Mala

 

 

 

 

Ondskapen på nytt besøk

Man gjør sine trivielle morgenrutiner, gir yoghurt til toåringen, lager grøt til minsten. I bakgrunnen står radioen på. Noen ord. Bruddstykker av en nyhetsbulletin. ”Et lik…politiet…kan være…Sigrid.” Kaffen blir kald mens jeg surfer på mobilen for å finne mer informasjon. De vet ikke ennå. Så jeg siger sammen og tenker: ”Hvordan kan noen ta seg retten til å ta fra foreldrene datteren deres? Hvordan kan denne Ondskapen bevege seg rundt en mørk kveld, og tenke: ”Jeg har lov til å ta fra deg livet om meg må!”” Det er uforståelig. Og for en tragedie av en følelse; å måtte håpe at det er henne, for da lider hun ikke mer.

Rett etter forsvinningen var jeg i et selskap der en kvinne sa: ”Jeg håper de finner henne død, heller det enn at hun blir torturert” Jeg har ikke ønsket enten eller, jeg har bare håpet på at hun er i live. Om det er Sigrid som er funnet i skogen utenfor Oslo, blir dette en tung, tung dag. Om det ikke er Sigrid, er det noen andre som har fått svar i dag. Himmelen over Norges hovedstad har åpnet sine sluser uansett.

Jeg har sett antydninger her og der på nettet. Hva med alle barna i Syria? Hvor er vår empati for dem? Jeg orker knapt å lese om Syria. Men det er umulig å unngå det. Små barn drept og kastet i veikanten. Familier utradert. Ondskapen der er ufattelig. Men her i Norge tror vi igjen og igjen på at vi er skånet for det som driver rundt i mørket. Det fantastiske nabolaget på Østensjø som utrettelig har lett etter en jente, de lette etter en av oss. Derav vår smerte over at dette kunne skje. Derav vår naive tro på at det ikke skal skje igjen. Vi er ikke i krig. Vi er en stille utpost som så gjerne ønsker å lage fred i verden. Så naivt det noen ganger føles.

Dette blir kort. Det å gå inn i tankene rundt at et barn, en jente med fremtiden foran seg, er blitt drept, er nesten ikke til å holde ut. Det trenger man ikke å ha fått barn selv for å føle. Og siden det ene håpet er iferd med å dø ut i dag, er mitt neste at regnet ikke vasker vekk alle spor. At Ondskapen blir funnet, straffet og aldri får oppleve den friheten han selv har frarøvet et ungt menneske.

Mala

Scener fra mitt ekteskap?

I går overvar vi en generalprøve ved Oslo Nye Teater. Vi snakker om den forestående oppsetningen av  Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap med Linn Skåber og Svein Harry Schöttker Hauge. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å lese meg opp på stykkets metaunivers, så jeg visste lite annet enn at stykket er basert på en film fra 1973 (som jeg har liggende i bunken MÅ-SE ute på sommerhuset), og at en mann med så mange ekteskap bak seg måtte ha peiling på det han skrev om. Og tenkte jeg det ikke. Akkurat som da jeg så Fanny og Alexander, ble jeg slått i bakken av Bergmans sylskarpe og forførende observasjoner. Gjengivelsen av en «spiralformet» dialog, hvordan intensiteten i argumentene øker, og den uutholdelige spenningen er hinsides mye av det jeg har sett i dette livet. Det er Bergman.

Det handler om 35 år gamle Marianne, advokat og tobarnsmamma, gift med Johan. Han er 42 år, dosent ved et psykoteknisk institutt. De kommer begge fra meget velmøblerte hjem, og føler seg som ekteskapelige forbilder i vennekretsen. Men så begynner det å rakne. Johan møter den yngre Paula, og begynner å sette spørsmålstegn ved det samlivet de har levd. Var det ekte? Var det kjærlighet? Kan alt det ubegripelige de sier og gjør mot hverandre, tilgis?

Jeg må innrømme at jeg aldri har sittet så langt ute på stolkanten under en teateroppsetning. Scenografien og musikken skaper en forførende ramme rundt et innhold som de fleste par må gjenkjenne seg i. Dynamikken i en hverdagskrangel, sårheten, ønsket om at alt skal bli bra igjen bare man får svelget unna stoltheten eller bitterheten, og de irriterende selvfølgelighetene som plutselig kan bikke over i å bli unevnelige elefanter i rommet. Selvfølgelig er det her en tung referanse til Ibsen, og jeg mener jeg har lest et sted at Bergman selv har vært Ibsen-regissør. Som Torvald og Noras forhold må ha fascinert ham. Og jeg ser jo likhetene, selv om Scener fra et ekteskap i større grad handler om kjønnskamp enn kvinnekamp. Og hva er det to mennesker som bor sammen ikke kan krangle om? Selve ømheten, hvem som har gitt, og hvem som ikke gir, kan bli en handelsvare. For når Marianne sier så søtt at hun vil at de skal ta seg tid til å vise hverandre denne ømheten, at de må dra på ferie, svarer Johan at ømhet kan da ikke bare være forbeholdt feriene.

Det var på mange måter rart å gå og se dette stykket. For nettopp i går skrev jeg om hvordan mange av kvinnene jeg har møtt på i forbindelse med surrogatiboken jeg skriver på, forteller at det var de som var pådriverne for at mennene deres skulle gå med på selve prosessen med å få barn gjennom surrogatmor. Deres sterke behov for å skape en familie, og holde den samlet gjennom sitt morskap, har en slags fjern gjenklang i Bergmans Marianne. Selv vet jeg at mange må ha følt på redselen for aldri å få oppleve morsrollen, meg inkludert, og hva slags kvinne er man da? Samtidig fortalte surrogatmødrene i India meg at de følte at de var heldige som kunne gi andre kvinner morskap i gave. Marianne undrer seg over sin egne morsinstinkter, når hun både ønsker seg et tredje barn, og ikke ønsker seg det. Hva sier det egentlig om henne, undrer hun. Dette er for øvrig noe Dagens Næringsliv tok for seg i en artikkel nylig, kvinner (og menn) som høyt og tydelig sier at de ikke ønsker seg barn. Selv i 2012 er de tabumennesker som bryter med det mest selvfølgelige, de forrykker balansen oss A4-mennesker imellom. De er annerledes, og annerledeshet skaper som kjent frykt.

Det er besnærende hvor gjenkjennelige mange av problemstillingene ekteparet møter på er, ikke bare Mariannes, men jeg kjenner meg tidvis også igjen i Johan. Det betyr kanskje at vi er likere hverandre enn vi tror, vi menn og kvinner. Jeg ser også hvorfor Woody Allen er enn sånn en lidenskapelig fan (og etteraper?) av Bergman. Måten skuespillerne henvender seg direkte til publikum og kommenterer handlingen, er et gjenkjennelig grep fra Allens filmer. Visstnok skal de to mesterne ha vært gjensidige fans, men da Liv Ullmann først arrangerte en middag der to kunne møtes, klarte de ikke å si noe til hverandre.

Jeg husker kjæresten til en venninne pleide å si det. «Alle forhold, samme hvor gode de er, er en kamp». Jeg har tenkt mye på det han sa. Om forhold er en kamp i Norge i dag, så tror jeg det handler om mer enn kjønnene. Det handler blant annet om mulighetene  til å dyrke egentid nok til å ha et gledelig overskudd til tosomheten. Man kan lett feilinvestere for mye tid i seg selv eller i forholdet, og da kan det like mye dreie seg om en indre kamp man må utkjempe.

Så, for å gi deg årets beste gavetips: To billetter til dette stykket er kanskje den beste parterapien man kan få.

Alt godt

Mala

En mørk uke med lys slutt

I skrivende stund sitter jeg og hører på domsavsigelsen i 22.juli-saken. Alle de grusomme detaljene er tilbake, som om de bare hadde hvilt seg i skyggen en stund. Det har vært en hard uke for familier rundt om i landet. Jeg kan ikke forestille meg smerten de bærer på. Det er noen ting som er primære her i livet. Mat. Familie. Venner som vi er glad i. Jobbene våre som gir oss midlene til, og for mange av oss gleden ved å leve. 

Det siste har plutselig fått en ny betydning i min egen familie. Det skulle vise seg at moren min under et allmøte på jobben denne uken, fikk den triste beskjeden om at 55 ansatte må gå. Men alle får tilbud om å fylle ut et skjema, der de kan fortelle hva de tror de passer til utenom sin egen stilling. Hvilket spill for galleriet er ikke det for en dame på 60? Ikke før jeg hadde lagt på røret etter å ha trøstet henne, kom pressemeldingen fra Schibsted. Det må spares 400 millioner, noe som betyr at hver fjerde Aftenposten-ansatt muligens ikke har en jobb å gå til denne julen. Det er uvirkelig. Like uvirkelig som det var å lese Twitter-meldinger samme dag der folk med lett hjerte harselerte med hva Aftenposten betydde for dem, avisen fremtid osv. For meg har avisen betydd enormt. Jeg er vokst opp i avisen, og jeg har takket være mange av mine fineste kolleger og sjefer fått holde på med det jeg er glad i. Da en kilde ringte meg i går, spurte han meg om dette føltes som et skritt inn i fremtiden, der hvor profitt styrer alt, og mennesker stadig blir gjort overflødige. Spørsmålet fikk meg til å tenke på feministen Barbara Ehrenreichs teori om «noveau poor». De er et klasseprodukt av at så mange yrker ikke finnes lenger, og at de hurtigstvoksende gruppen arbeidsledige er «bluecollars», altså den manuelle arbeidsstokken. En kollega skrev humoristisk følgende i sin Facebook-status: «En gang var jeg telegrafist i utenriksfart, men de døde ut. Jeg har vært trikkekonduktør også, de er også borte. Så var jeg korrekturleser i mange år, og hvor ble det av dem? De siste ti årene har jeg vært i Aftenposten Aften, og nå forsvinner det også. Jammen bra jeg ikke rakk å gjøre kål på flere yrker…» Jeg kan ikke annet enn smile av galgenhumoren, men jeg vet at mange på jobben, i likhet med min kjære mamma, lurer på om de er blitt overflødige. Avindustrialiseringen av samfunnet, deriblant avisene, fortsetter å ramme oss langt inn i det nye årtusenet. Nå er det amerikanske velferdssystemet Ehrenreich omtaler, noe helt annet enn det vi er så heldige å ha her i Norge. Men bak tallene, kan det like gjerne sitte familier som vår, der to stykker blir rammet samme dag. Nå er det ingen krise å være 36 i dagens jobbmarked, men det er krise å være 54 år, for ung til AFP, og for gammel til å finne seg en ny jobb som gir glede og mening for en. Som er tilfellet for en kollega. 

Det finnes lyspunkt denne fredagen. Jeg har sittet godt fast i et bokmanus, og egentlig gått rundt i leiligheten og snøftet og skult bort på maskinen. En av grunnene var at maskinen min skrudde seg av hvert femte minutt, noe som gjør det relativt vanskelig å holde en tanke der man sitter og skriver. For det andre, var det et kapittel jeg gjerne skulle ha landet litt mer elegant. Nå har det derimot løsnet! Mannen fikset maskinen, og teksten begynte plutselig å flyte igjen. Og der ute har folk begynt å invitere meg hit og dit for å snakke om det jeg skriver om. Så selv om det har vært en mørk uke, kan jeg altså glede meg over tilbakevendt motivasjon. Men det viktigste er likevel at dommer Arntzen og hennes meddommere avga en fornuftig, og ikke minst rettferdig dom i 22.juli-saken. Det gir meg troen på at Norge i sin kjerne fungerer som det skal. 

 

Mala 

    

Om jeg var deg…

Ikke før vi har kommet oss over sjokket av at en venn av familien nylig ble slått ned og ranet på Grønland av tre rumenere, hørte jeg på P2 i dag at en ung jente også ble ranet av rumenere denne helgen. Jeg vet ikke hvordan jenta så ut, men familievennen vår er en eldre pensjonist, og overfor tre menn var han uansett forsvarsløs. Når man vet at færre og færre nordmenn gir til tiggerne, begynner jeg å tenke at vi kanskje har skapt oss en uutholdelig situasjon. Samtidig har jeg vanskelig for å forestille meg at den svære damen som sitter og sørgtungt sukker utenfor den lokale Rema’n, har en voldsraner i seg. En nabo er så begeistret for henne, sier hun alltid gir henne noen slanter. Selv har jeg etter politiets oppfordring sluttet å gi, dessuten har jeg sett henne fra stuevinduet. Jeg har sett henne gå rundt senteret når hun er «off duty», der bytter hun sko, og fisker opp mobilen sin fra veska og ringer for å bli hentet. Ikke sånn at jeg ikke kan forestille meg en moderne tigger. Det er bare det at kontrasten til de fattige man har sett som ikke har klær på kroppen, men likevel drar på en kjerre i 40 varmegrader, blir så stor.

Det er som om jeg egentlig unndrar meg å ta stilling til det jeg ser. At jeg utsetter det til en annen gang. Men nå haster det.Lillesøster ble for noen år tilbake igjen for å rydde etter seg i St.Hanshaugen-parken etter en liten grillfest. Idet hun skulle hekte seg på de andre vennene og mannen hennes som sto rett ved, ropte en gutt som satt i gresset at hun kunne få flaskene deres. Lillesøster ble sjokkert, mannen hennes ble bare stående og måpe, mens gutten –  i det brøkdelssekundet det gikk opp for ham hva han hadde sagt – ble sittende og stotre og unnskylde seg om hverandre. Jeg har selv blitt tatt for å være «sigøyner». Jeg var ute og jogget i et «finere» strøk i på solkysten i Spania. Jeg hadde lånt et hus her av en venn for å sitte og skrive i fred. Plutselig fulgte en saktekjørende bil etter meg, noe som av naturlige årsaker er veldig ubehagelig. Til slutt bestemte jeg meg for at det fikk briste eller bære. Jeg rev av meg øreproppene, snudde meg brått og ropte til sjåføren om det var noe han ville. Den eldre herren spurte meg rett ut hvorfor jeg befant meg i området. I joggesko, stramme joggetights og singlet, skulle man da vitterlig tro at det var åpenbart. Jeg er ingen Bolt, men jeg hadde da rikket meg av flekken i joggelignende bevegelser. Av mitt munnrappe svar på relativ god engelsk må mannen ha skjønt at han sto med salatdressing til haka. Rødmende innrømte han at kona hadde sendt ham ut etter meg. Jeg hadde jogget inn i en blindgate, stått og kikket etter veien videre, og til slutt snudd og jogget videre. Dette hadde fått en husmor til å frike ut, vekke ektemannen fra slumringen på sofaen med beskjeden om å skremme vekk denne sigøyneren som spanet etter hus å rane. Det hadde blitt et problem, forklarte mannen, «det har vært en serie husran begått av sigøynere langs hele kysten.» Dette er 10-11 år siden, og på samme måte som søster og alle rundt henne reagerte kraftig på å bli tatt for å være en flaskepeller, husker jeg godt at jeg var fornærmet. Jeg er ganske sikker på at både søster og jeg først og fremst er fornærmet over å ha blitt tatt for å være henholdsvis flaskepeller og raner, men jeg kan ikke garantere at vi ikke ble like irritert over å ha bli tatt for å være noe vi ikke er. Fattige? Kriminelle? Sigøynere?

Jeg er ikke stolt av det. Vi er jo mennesker, og det burde ikke ha noe å si om noen forveksler meg med en romkvinne. Men når sigøyner er ensbetydende med raner, når en mann setter seg i en bil for å «jage» meg vekk, da har det jo gått for langt. Mannen unnskyldte seg flere ganger, og jeg så at han var oppriktig lei seg. Men om jeg tilfeldigvis hadde vært en romkvinne som var i området uten uærlige hensikter, hva hadde utfallet blitt da? Hvordan hadde snakket til meg? Hadde han ringt politiet, også måtte jeg ha forklart med min egen samvittighet som vitne at jeg ikke var farlig?

Jeg har ingen svar. Jeg bare vet at vi ikke kan ta det for gitt at de fattige vi har fått i Oslo de siste årene er av samme ulla. Jeg tror noen av dem vil jobbe. Jeg tror noen av dem vil tigge. Og jeg tror noen av dem raner oss fordi beslutningesvegringen jeg selv føler, har blitt systematisk og politisk.

Alt godt

Mala

To Oslo – med Love

 

Det er nesten som å våkne i bakrus i dag. I går hadde jeg rett og slett en deilig kveld på Litteraturhuset. For en fullstappet sal ble Oslo hyllet gjennom miniforedrag, litteratur og musikk. Det sier seg selv at det var en ære å få stå på samme scene som Tove Nilsen. Skyskraperengler gjorde i sin tid dypt inntrykk på meg, og jeg tror jeg er mer preget av Nilsens forfatterskap enn jeg selv har vært klar over. Jeg gikk den gang rett ut og gjorde noe av det samme hovedpersonen i boken gjorde. Det har vært en hemmelighet dypt begravet i meg i alle år, ja, jeg har kanskje skammet meg litt over det. I går bestemte jeg meg for at jeg skulle bekjenne meg til Nilsen, som tok det med et stort smil og sa: «BRA!» Sånn, da var den hunden begravet igjen.Klarer du å gjette hva jeg gjorde, skal du få premie i posten.

Tilbake til scenen. Det åpnet med et intenst, men spennende miniforedrag som forbandt Oslos utvikling til litteraturen og filmen. Formidlere som Per Gunnar Røe klarer å gjøre byutvikling gøy. Og det er mer enn hva jeg kan si om DogAs siste utstilling om det samme temaet. Kjersti Annesdatter Skomsvoll var nestemann på scenen, hun leste fra sin kommende bok som det åpenbart er all grunn til å glede seg til. Hun er både vittig og skarp, og har et vinnende vesen. Publikum, inkludert meg, lo og lyttet om hverandre, og jeg innbiller meg at de fleste hygget seg. Selv leste jeg fra Desiland, men hadde også skrevet en ny tekst for anledningen, en kjærlighetserklæring til Oslo. Helt til siste sekund visste jeg ikke om jeg kom til å lese fra den. Til slutt hoppet jeg i det, eller ble vel egentlig dyttet i det av kveldens konferansier. Tilfeldighetens dramaturgi ville ha det til at jeg åpnet med å fortelle om dette rekkehuset på Abildsø som vi kikket på i fjor, men som jeg nektet å flytte til siden jeg er så glad i Sentrum. Deretter åpnet Tove Nilsen sin opplesning med å fortelle at hun bor i et rekkehus på Abildsø. Nettopp.

Nilsen leste fra sin neste bok, en slags vandring gjennom Oslo gjort med fotograf Morten Kroghvold. Korttekstene var poengterte, små historier utløst av tekster og øyeblikk i byen vår. Definitivt den ultimate gave til kompromissløse oslopatrioter. Det som er så fint med sånne arrangementer, er det vinglasset man tar sammen med de andre etterpå. Landingen, om du vil. For det er jo et sant rush å stå på scenen overfor så mange mennesker, samme hvor hyggelige de er. Gårsdagens publikum var for øvrig veldig bra. Vi snakket om stort og smått, og jeg opplevde en samtale med litterater som er både kloke og inspirerende. Blant annet snakket vi om hvilke tidstyver sosiale medier kan være for skrivende mennesker, og jeg må innrømme at jeg ligger milevis bak både Tove Nilsen og Kjersti Annesdottir Skomsvoll i selvkontroll. Det å komme hjem og se Lost in Translation var for øvrig urettferdig mot Sofia Coppola, hodet formerlig boblet over av nye ideer jeg ville skrive ut. Men selv jeg må sove.

Alt godt

Mala

 

Strøtanker

Jeg skulle google frem en artikkel til denne siden, da jeg snublet over et gammelt intervju med meg. Siden jeg ikke skriver dagbok lenger, og heller ikke fyller opp album på album med familiens gjøren og laden, blir gamle artikler, kommentarer og intervjuer for små tidsdokumenter å regne. I intervjuet hadde jeg visst behov for å fortelle at jeg lenge før Desiland ble skrevet, visste at jeg en dag kom til å utgi en roman. Ok, bakgrunen for dette behovet husker jeg godt. En amelder skrev nemlig at Desiland var et bestillingsverk. Ikke bare var det en arrogant antagelse, men også feil. Det stemmer at forlaget ringte meg. Mange forlag ringte og spurte om jeg hadde et manus i skuffen. Da det rette forlaget ringte, svarte jeg ja. For sannheten var at jeg hadde et påbegynt manus. Og selv om de færreste som sitter og skriver på bokmanus får slike telefoner, kan vi være enige i at forlaget ikke akkurat drev med BingoLotto da de ringte. Jeg har tross alt levd av tastingen min i over 13 år nå. Nok om uetterrettelige anmeldere.

Forleden da jeg holdt på med noe helt annet enn å skrive, slo det meg at jeg kanskje burde begynne å blogge. Denne siden har jo stort sett fungert som en liten informasjonsdesk for Desiland, men potensialet er da større. For å sitere Michel de Montaigne noe fritt: «Ambisjoner er ikke en dyd for små mennesker», så det er vel derfor vi trenger å ha dem. Vi vil føle oss større.  Nå gjesper vel bloggeratiet der ute høyt, noen mumler kanskje at dette er gammelt nytt. «Se meg-samfunnet», intimitetstyranniet og blabla. Frankly I don’t give a damn, my dear. Jeg skriver på en superspennende bok, og jeg har lyst til å fortelle dere litt om den i tiden fremover. Derfor kaster jeg gamla i veggen, og blåser liv i denne bloggen.

Jeg gleder meg for øvrig veldig til i morgen. Jeg var ikke gamle jenta da jeg leste Skyskraperengler, og i morgen står jeg på scenen med selveste Tove Nilsen. Hvis du har et bankende hjerte for Oslo, ta en tur til arrangementet Litteraturen i Oslo på Litteraturhuset. I morgen hyller vi den fantastiske byen vår gjennom tekst og musikk.

Alt godt

Mala