Share this:

Klokt, omfattende og tidvis undrende om surrogati. Den globale baby svarer på flere av Somalierens spørsmål og enkelte misoppfatninger.

bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig…

Vis opprinnelig innlegg 1 082 ord igjen

En liten markering må man jo ha…

På fest med dronningen

Av og til føles det som om det det går en rød og feministisk tråd gjennom livet mitt. Jeg vokste opp i Ellen Gleditsch vei, oppkalt etter den fantastiske radiokjemikeren som studerte ved Sorbonne, og i reiste til Paris i 1907 hvor hun ble Marie Curies forskningsassistent. Gleditsch ble Norges andre professor, og det sier seg selv at når selv Det Norske Selskab i 2013 kan nekte kvinner adgang til sine arrangementer, var det ganske kontroversielt at en kvinne fikk et professorat i  1929.

Rekkehusgaten jeg vokste opp i, er oppkalt etter fantastiske Ellen Gleditsch. Hun hadde fortjent en statue.

Ellen Gleditsch er en dame jeg veldig gjerne skulle ha spist lunsj med 8.mars. Da skulle jeg spurt henne hva hun trodde ville bli viktige kampsaker for kvinner i 2013.

Jeg kan ikke feire jubileet med Ellen Gleditsch, men kvinnene jeg skal feire med er også ganske bemerkelsesverdige. Siden jeg er klar med bok er jeg så heldig at jeg har fått en rekke veldig hyggelige invitasjoner. Den første jeg fikk kom fra Integrerings-og Mangfoldsdirektoratet (IMDI). De inviterer nemlig til festforestillingen «8.mars – Bruk stemmen din!».

En viktig oppfordring i en tid da kvinnelige førstegangsvelgere ikke bruker stemmen sin!

Se den fine bokforsiden min!

Jeg fikk nettopp denne av forlaget. Om jeg får si det selv? Jo, jeg synes forsiden er blitt ganske fin.

Jeg hater hest!

Av alle skandaler Jonas Gahr Støre trodde han skulle rydde opp i, er vel ikke hestekjøttskandalen den hadde øverst på lista.

«Det der er hestekjøtt!»

«Det er ikke sant!»

«Jo, det er det!»

Min klassevenninne Lene C  så på meg forskrekket. Hun var ridejente med abonnement på Penny, og klistremerker av hestehoder på pennalet. I timene drømte hun stort sett om all den fine tiden hun tilbragte i stallen. Hun så ned på svartpølseskivene i matpakken sin, og opp på meg igjen. Jeg nikket, og i dag – sånn cirka 20 år senere kan jeg vel innrømme at jeg egentlig ville le høyt. Men av respekt for Lene Cs sønderknuste hjerte lot jeg altså være. Siden jeg selv er mamma i dag, må jeg innrømme at jeg undrer meg over Lene Cs mamma. For en bisarr humor å gi sin hesteelskende datter hestepølse i matpakken?

Jeg ser at folk på sosiale medier (som ventet) har begynt å ergre seg over alle som synes hestekjøtt i maten er avskyelig. Man har da spist hestekjøtt i alle tider. Joda, man har spist hestekjøtt i alle tider, jeg ser den. Det er heller ikke problemet. Det som er ubehagelig for meg er:

1. Jeg ikke får vite HVA SLAGS KJØTT som er i maten (ikke at jeg kjøper lasagne-imitasjoner til kr 19.90)

2. At mennesker rundt oss kan ha fått i seg medisinert hestekjøtt

Ikke alle valfarter til helsekostbutikker for å handle kjøtt. De setter sin lit til at myndighetene passer på. Så når Mattilsynet uttaler på P2 at de stoler på matprodusentene og derfor ikke sjekker kjøtt, lurer jeg på om de like gjerne kan skifte navn til Mattillitssynet. Hva er poenget med et tilsyn som ikke er på hugget? Hvorfor forteller engelske myndigheter oss at Findus ikke gjør jobben sin?

Jeg hater hest på brødskiva og på middagsfatet. Kom gjerne drassende med historier om mærra du spiste på Island, eller at hestebiff på Nordkjosbotn er kultur. For meg er hester krefter og frihet, vakre venner og mektige skapninger. Du kan selvfølgelig spørre meg om hva slags kjøtt jeg skal ha i fredagslasagnen i kveld (karbonadedeig/kyllingkjøttdeig), men dette handler ikke om likebehandling av dyr. Eller at kua eller fuglen er mindre verdt enn hesten. Det handler om at min personlige grense går ved hesten.Jeg har ikke hest på fôr. Jeg har bare ridd hest tre-fire ganger i livet. Men de gangene jeg har ridd en hest, har jeg kjent på kreftene til et dyr jeg beundrer. Et dyr jeg vil være venn med, ikke spise.

Og apropos naturen, i går så jeg Beasts of the Southern Wild på kino. Jeg kan ikke si annet enn at jeg bøyer meg i støvet for både filmskaperen, tematikken og skuespillerne. Den lille hovedpersonen kan ende opp med å bli tidenes yngste Oscar-vinner, og det er forståelig.

Her er Hushpuppy seilende på sitt oversvømte paradis. Filmen er nominert til Oscar i kategoriene Beste film, manus, regi, og skuespillerinne. Vinner Quvenshane Wallis, blir hun tidenes yngste Oscar-vinner.

Filmen er et eventyr av en fortelling om det lille utbrytersamfunnet Bathtub der alle lever i pakt med naturen. Når isen bryter seg løs og vannet stiger, da slippers beistene som var nedfryst i isen løs. I en slags øko-fantasy-inspirert fortelling, blir vi med inn i lille Hushpuppys kamp mot det som truer hennes åpenbart rufsete drømmeverden. Det har vel aldri hendt at jeg gått ut av kinosalen og snufsende tenkt:«Denne skal jeg se igjen.»

For jeg må faktisk finne ut om jeg virkelig elsket alt ved den.

Og ja, god bolefri helg!

Alt godt

Mala

«Jeg var gravid, for pokker!»

Beskyldt for å gå med mageprotese. Beyoncé altså. Fordi hun ville vi skulle tro hun var gravid. Helt sant.

Det er det stakkars Beyoncé har måttet si til verden. For en absurd ting å måtte hevde etter å ha født sitt eget barn. Men det er ikke så rart heller. Desperate kjendisblekker trenger nye, spektakulære vinklinger til hva stjernene holder på med, og hva er det vel mer dynamitt i enn i kjendis (les: kvinne) med fin kropp (som hun sikkert ikke vil ødelegge ved å føde babyer) + surrogati = SJOKK! (og mange, mange klikk, som også rampelusa Khloe Kardashian har fått merke ). Det absurde er at hun faktisk må sette av tid i en fersk dokumentar om sitt meget private liv, og snakke om disse ryktene:

«There’s a stupid rumor. The most ridiculous rumor I think I’ve ever had about me. It’s crazy. To think I would be that vain – I respect mothers and women so much and to be able to experience bringing a child into this world, if you’re lucky and fortunate enough to experience that, I would never, ever take that for granted.»

Sier altså Beyonce i HBO-dokumentaren, hvor hun også snakker om traumet etter å ha mistet et barn.

Det er nedrig, og fullstendig respektløst, men det er det ganske mye som er. Og, I stand corrected. Det er ikke bare kvinnelige kjendiser som blir utsatt for fremstillingen av dem som egoistiske menneskehandlere. Elton John og ektemannen David Furnish har også fått merke denne type oppmerksomhet.

Ja, dere betale ikke surrogaten mer? Nehei. Mhm.

Bildet som skal opp og frem, er at det å få seg barn, er like enkelt som å gå i butikken og kjøpe seg en tyggispakke. Verden vil bedras, og siden «trending topic» likevel er surrogati, hvorfor ikke henge alt kjendisene gjør på slike knagger. Det er bare å beklage at journalistyrket er belemret idioter. Men på den andre siden, det er ikke sikkert man skal kalle vissvasset for journalistikk.

Alt godt

Mala

Om det som måtte komme

   

Foto: Joachim Norvik

 

Jeg får stadig vekk spørsmål om når Den globale baby kommer ut. Spørsmålet er enkelt å svare på, men samtidig må jeg ta litt sats for å svare tålmodig på det. For det er rett og slett så overveldende at den skal snart leses av mange. Bare tanken på det, gjør at jeg setter meg i en slags beredskapsposisjon. Utgivelse betyr at man ikke kan anse seg som unntatt svarplikten. Om skrivingen er eremittfasen, er utgivelsen naken på torget-fasen. Når datoen er her, må jeg vise frem resultatet. Det er som å ha hundre eksamener på én gang. Ja, så alt dette velter altså opp i meg hver gang jeg får spørsmålet.  

Det har vært nervepirrende å få tilbakemeldinger fra det lille, men eksklusive utvalget av mennesker som har lest manuset. Det de har meldt tilbake har vært veldig hyggelig. Jeg personlig synes det er veldig interessant at ordet ”spennende” går igjen. For å virkelig finne ut av hva jeg skulle mene om surrogati, måtte jeg reise ut i verden og snakke med mennesker. Gjengivelse av møtene, evne til å yte alle rettferdighet og formidle hvorfor denne debatten er så opphetet, har til tider vært for mye å bære.

Aschehoug har gitt ut et litteraturmagasin (what?), og her har jeg skrevet et kort essay om boken (zzzz).

Det er allerede en god stund siden jeg skrev det, og jeg husker at jeg ble litt irritert da jeg fikk forespørselen. Selvfølgelig var det hyggelig å bli spurt, men jeg var midt i en hektisk arbeidsperiode med manuset, jeg jobbet to dager i uken, og ja oss ikke glemme at jeg faktisk hadde mammaperm.  Men nå som jeg fikk bladet i posten, var jeg litt spent. Hva i all verden var det jeg leverte? Nå er jeg faktisk så heldig å ha en redaktør som ikke sitter og mumler i veggen når jeg leverer noe som er halvhjertet (må jo gå ei kule varmt når jeg er så stri…og hun muligens like stri), så jeg var ikke så veldig utrygg.  Jeg er litt fornøyd når jeg her ser at jeg fikk nevnt Marshall McLuhan, medieananlytikeren som med utgangspunkt i sin teori om at elektroniske medier krymper planeten, ga oss begrepet «Den globale landsby». Det er han som har inspirert meg til å velge tittelen Den globale baby, fordi jeg blant annet opplever at den såkalte fertilitetsindustrien faktisk gjør det samme som teknologien. Jeg skriver blant annet her: «Tanken om at hele verden er en familie, finnes også i de hinduistiske skrifter. Men der hinduene hadde en fredstanke bak sin globale landsby, mente McLuhan at uenighet, splid og diskontinuitet var resultatet.» Det er det mange som mener at surrogati også vil føre til. Uenig mellom foreldre og barn, splittelse mellom biologisk mor, fødemor og «sosial mor» og diskontinuitet i vår genetikk. Min tittel skjeler til begge scenarier, det er jo en debattbok. 

Man skal være rimelig parkert for ikke å se at det som måtte komme, fremtiden med alle de biologisktekniske muligheter er ganske spennende. Og vi trenger å føle dette for å kunne mene noe om det. Den såkalte fertilitetsindustrien har mange ansikter, og det er en menneskelig plikt å sette seg inn i hva våre drømmer og teknologiske muligheter kan eller vil få oss til å gjøre. 

Det kommer stadig vekk artikler om surrogati, og det er interessant hvordan man sitter igjen med et slags utenfrablikk. For meg er det tydelig at både norske par og kvinner i India blir fremmedgjort gjennom spisset språk og drøye problemstillinger, slik at mange på haltende grunnlag må abstrahere ut et enkelt «NEI» eller «JA» til surrogati.

Jeg håper at Den globale baby kan bidra til at debatten blir nyansert. Så for å svare på spørsmålet du nå muligens tenker på…

…Den globale baby kommer i månedsskiftet mars/april. Jeg gleder meg, og det håper jeg det er flere som gjør?

Alt godt

Mala

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klassekampens vrangvilje

Denne helgen var visst surrogati på agendaen i landets aviser. Både Klassekampen og VG Helg hadde artikler om surrogati. Sistnevnte hadde en lengre, velskrevet sak med et anslaget: «Er surrogati menneskehandel eller en fantastisk måte å få barn på?» Et par av mine kilder uttrykte misnøye med saken. De mente den ga en viss forventning om svar, mens den egentlig lar det henge i løse luften. Jeg tror rett og slett spørsmålet er for stort til å behandles godt nok i en enkel featuresak, jeg har i alle fall slitt med spørsmålet i de to årene jeg har brukt på boken min.

Klassekampen er ikke uventet opptatt av pengespørsmålet i artikkelen «Smuler til mødrene», her poengterer de at surrogatene bare får mellom 30 og 40.000 kroner. Det merkelige er at de regner andelen ut fra totalen foreldrene betaler for prosessen sin, ikke fra hva de gir til klinikken. Det er jo dette tallet som er relevant så lenge sykehus og medisiner også er en del av pakken. Men ja, det er ikke tvil om at klinikkene skummer fløten. Hverken de eller surrogatene er drevet av altruisme.
En annen ting som jeg er meget skeptisk til i Klassekampens sak, er påstanden om at surrogatene bruker egne egg. I løpet av min research har jeg ikke møtt på denne problemstillingen et eneste sted. Bruk av egne egg er for øvrig forbudt, men det hender som det hevdes i saken at surrogater også donerer egg. De fleste som ha reist til India til nå har vært heterofile par, de bidrar ofte med både egne egg og egen sæd. I tilfeller der kvinnen ikke har bidratt med eget egg, er utenlandsk donor ofte et alternativ. Ingen andre forskere jeg har snakket med har vært borti dette. Og sett fra klinikkens ståsted, det er jo mer penger i salg av egg. For å si det forsiktig. Klinikkene ser ikke nødvendigvis noen ulemper i det. Slik jeg ser det har Klassekampen gjort et dårlig forarbeid her. Eller for å sitere en kilde: «De har ikke gjort leksene sine. Hvor mange aviser mener de at dette skal selge?»

Et ord man må digge

«Er det møkketøy?»

Jeg hører han sier det, og jeg reagerer ikke når jeg svarer «ja». For sånn har det blitt. Ordet «møkketøy» har sneket seg umerkelig inn i språket, som en katt som bare gled inn vinduet en natt, og ble boende.  Det var husets pragmatiske toåring som ikke skjønte poenget med å bruke så mye tid på å si «møkkete tøy», og dermed lanserte sitt forslag. Det er for øvrig ikke lett å si hva som skjer i hodet på en toåring.

Frokost:

«Hva vil du ha på brødskiven?»

«Is.»

På juleaften, nissefar setter seg ned foran en spent liten fyr:

«Hva heter du da?»

«Rundstykke!»

 

Jaja, om dette vitner om fremtidig storhet skal vi ikke slå fast her og nå, men et visst kreativt sinnelag kan vi være enig om at han har. Ellers så er han bare sabla sulten?

Alt godt

Mala

 

Kampen fortsetter

I går kveld var jeg på festpremieren for Gulabi Gang, en film om et grasrotoppgjør blant indiske kvinner på den indiske landsbygda. Det er en fascinerende historie om stolthet og pågangsmot, og i øyekroken kunne jeg se at den engasjerte min mor til både latter og tårer. Vel, ikke bare min mor da. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marthe Thorkildsen holdt et flammende innlegg før filmen, og minnet oss om at stemmerettighetsjubileet 2013 må ikke bli nærsynt. Vi må tenke globalt. Selv om norske kvinner kan feire hundre år med stemmerett, er det mange kvinner rundt i verden som i praksis ikke kan gjøre det.

Nå skal jeg mele min egen mor. Jeg har en stund gått rundt og tenkt på følgende merkelige tilfeldighet: Da jeg skrev stipendsøknad til Fritt Ord, brukte jeg nettopp ordene ”surrogatmødrenes stemmer” for å spesifisere hva jeg ønsket å konsentrere meg om i min kommende bok. Da hadde jeg ikke den fjerneste tanke om at vi snart seilte inn i stemmerettighetssåret 2013. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på det, men det hadde jeg altså ikke.

Gulabi Gang-leder, Sampat Pal (t.h.), og det som kan se ut som rosagjengens norske divisjon, men som altså er min mor, Neelam Naveen. Foto: Desiland.no

Det er uansett et paradoks at vi her i Norge feirer like rettigheter, samtidig som India bestemmer seg for at det er kun heterofile, gifte par som får lov til å komme til India for å få barn ved hjelp av surrogati. Homofile og single er ikke lenger ønsket. Og ingen får lov til å komme til India og engasjere en surrogatmor med mindre de har tillatelse fra eget land. Kampen for å få et barn går med andre ord inn i en ny fase. Jeg tror den fra nå av vil bli utkjempet her i Norge, og andre land der det fremdeles er forbudt. Så lenge teknologien er der, er det virkelig vanskelig å forby noe som dette.

Dette virker det som om Bioteknologinemndas leder, Lars Ødegård, også er klar over. I et meget oversiktlig innlegg i Nye Meninger, skriver han om hvor komplekst surrogati er selv om vi skulle tillate det i Norge. Siden surrogati har vært forbudt, har ikke myndighetene kunne stille krav. Skulle det tillates, sier det seg selv at kravene til surrogatiforeldre må sidestilles med reglene til adopsjonsforeldre, eventuelt reglene for IVF. Alt annet vil jo føles veldig urettferdig. I praksis vil imidlertid dette by på problemer. For veldig mange av parene som får barn ved hjelp av surrogati, skulle gjerne vært klarert for adopsjon. Også de homofile. Men der mange par opplever at de har blitt for gamle, eller har en diagnose som i myndighetenes øyne gjør dem mindre egnet som foreldre, opplever de homofile at de er uønsket som foreldre hos nasjoner som India.

Jeg mener for øvrig at de homofile i fremtiden burde stå langt fremme i køen for innenlandsadopsjon, en adopsjonsform som står svakt i Norge fordi vi vektlegger biologi så sterkt at barndommer går tapt. På denne måten slår vi et slag for en gruppe som rent internasjonalt ikke står sterkt som foreldre. Norge får dermed vist at vi ikke gjør skille på heterofile og homofile i spørsmålet om egnethet.

Men altså, en liten tanke til om dette med stemmerett. Sterke kvinnenavn som Camilla Collett, Frederikke Marie Qvam, Gina Krog, Fernanda Nissen, vil bli hedret og æret i de kommende månedene. Jeg håper på å få tatt del i de ulike markeringene og feiringene, blant annet har jeg lyst til å fortelle at fattige, indiske kvinner ikke må stakkarsliggjøres hver gang vi diskuteres surrogati. Gulabi Gang viser at også indiske kvinner har styrke til å endre sine liv. Om de velger å ta kroppen sin i bruk, er det kanskje en kamp vi skulle ønske de slapp. Men gjør aldri feilen å tro at de ikke har mange, kloke tanker om det de gjør. Jeg håper bare jeg har klart å fange noen av dem.

Alt godt

Mala