En skamløs 40-årings bekjennelser

 

 

Det føles som et annet liv. Det å være ung og lengtende etter en verden der ute hvor man ikke trengte å kjenne på skam. Selv i dag snakker jeg ikke mye om den tiden da jeg gjorde opprør. Overfor både andre og meg selv har jeg sminket på tenårene slik at den minner om et gjennomsnittelig ungdomsopprør. Det kledde mitt selvbilde bedre at jeg var en rebell i svart MC-jakke, enn en norsk-indisk jente som skrev dikt om å være voksen og fri.

Ingen elsker friheten mer enn den som har mistet den. Det gjelder både «innvandrerjenta» som sakte merker pikerommet forvandle seg til et fengsel, og den nybakte småbarnsmoren som sjokkert ser ned på en positiv graviditetstest. Jeg kan relatere meg til begge. Men det er hun første tankene mine går til i disse dager. Det siste året har de Skamløse jentene gått fra en kronikk til en bevegelse. Samtidig har de skamløse mennene på Facebook gått fra å være innvandringskritiske til å gratulere seg selv for at de endelig har fått gjennomslag for sin kritikk (men det er en annen sak).

Hva kommer folk til å si?

I dag har jeg tenkt på oppveksten min blant annet fordi Maria i Aftenpostens viktige serie om sosial kontroll setter ord på min egne opplevelser. Ikke de som handler om å måtte bryte med familien, men de som handler om kompromissløse regler, strenge krav, skyhøye forventninger, ens egne vonde løgner – og til slutt et massivt indre opprør som må få et utløp. Da det sto på trodde jeg ikke det ville gå bra. Men opprøret endte godt, først og fremst fordi menneskene jeg gjorde opprør mot elsket meg høyere enn de elsket setningen «Hva kommer folk til å si?»

Det er hva et samlet miljø – gjerne med akkurat de samme utfordringene i sine egne familier – som er trollet i dette eventyret om unge, skamløse jenter.  Det er dette trollet man mater med sin rigide regler. Det å miste dette trollets anerkjennelse, gjør at man ikke lenger har sosial valuta som respekt og ære i det sosiale spill. For å unngå at man mister alt dette, påfører man sine døtre en «forhåndsskam». Denne kan jentene kjenne på i tilfelle lengsler eller behov skulle oppstå. Kontoen for forhåndsskam er gjerne stor, og den åpnes når man er ganske ung.

«Hun eier ikke skam!»

Men det er ikke sånn at nordmenn ikke kan forstå dette. «Hun eier ikke skam» sier man på norsk. Fordi hadde hun eid skam hadde hun ikke tatt seg til rette på arbeidsplassen, eller kanskje gått med den utringningen på julebordet. I en maktkamp på en arbeidsplass eller i en skolegård påfører vi hverandre skam. Fordi det er et nyttig verktøy om man ønsker å vise makt.  Så det er ikke unikt for innvandrere, men det er noe voldsomt tilstedeværende gjennom tradisjoner og ukultur som er overmoden for vraking.

Hvorfor hersker voksne over hverandre på denne måten – sånn at unge kvinner står igjen med det umulige valget om å ta farvel med enten friheten eller familien? Hvordan kan et miljøs herskebehov bety mer enn ditt eget kjøtt og blod? Jeg stilte meg ofte disse spørsmålene da jeg var tenåring, ubevisst har jeg nok følt at dette er problemstillinger som lå i fortiden. Men så forteller en ung jente meg senest i dag at hun har en venninne som lider i det stille. Hun vil ikke gå med hijab. Hun vil ha norske venner. Foreldrene nekter henne begge deler. De er nye i Norge og vil ikke at hun skal bli for norsk. Hun som forteller meg dette har selv rømt fra familien og lever med voldsalarm. Hun ville ikke være gift med den faren valgte.

De som banker på dører

Deres prøvelser er mye tøffere enn mine, men jeg gjenkjenner lojalitetskonflikten og det dype ønsket om å få være fri. Det å bli fri handlet aldri om å gjøre noe ekstremt. Det handlet om normale hverdagslige ting; Møte venner på kvelden. Gå på Klubben. Ha kjæreste. Få bestemme selv.  Det er en banal letthet over alt dette i dag, det er så jeg nesten ikke kan forstå at så mye av min tid som tenåring handlet om nettopp denne skammen over å ønske seg alt dette. Og likevel var jeg heldig, jeg hadde en enorm fordel i denne håpløsheten; Mine foreldre hadde norske venner.

Mennesker de likte og som likte dem. Som hadde banket på døren vår da jeg var baby. Ønsket dem velkommen. De var – helt intetanende – menneskelige kiler som sprakk opp innvandrerboblen. Som gjennom vennskap ble til livsviktige korrigeringer til den indiske levemåten. Deres foklaringer og alternative perspektiver gjorde mine foreldre åpnere, klokere og mitt liv mindre klaustrofobisk. De menneskene sitter ikke og gauler om innvandrere på Facebook. De banker på dører, er der ute og møter mennesker som trenger å lære.

Dirty Dancing av alle ting

Det er en underlig film å tenke på i denne sammenheng, men de som husker 80-tallet vil ane hvorfor denne filmen gjorde så dypt inntrykk på en 13-åring. Hovedpersonen Baby i Dirty Dancing gjør opprør mot faren. Hun er på gråten når hun sier unnskyld for at hun løy. Men så sier hun «There are a lot of things about me that aren’t what you thought. But if you love me, you have to love all the things about me.»

Setningen var en klisjé, men samtidig en åpenbaring av et svar for en tenåring dratt mellom to fundamentalt forskjellige måter å se verden på. Jeg kunne være et bra menneske selv om jeg ikke gjorde det andre ville. Om det ikke var et vendepunkt, var det en oppvekker da jeg innså at det var jeg – ingen andre som kom til å slenge opp døren til rommet mitt – og rope til verden: «Her kommer jeg for helvete!»  Prisen ble høy nok. Folk snakket. Det gjorde meg mer og mer infam. Men det betyr ikke at jeg ikke eide skam. Jeg skammet meg stadig, men jeg måtte fortsette. For jeg gjorde ikke noe annet enn å kreve min egen frihet. Jeg var bare hakket mer høylytt enn andre. Noen av mine jevnaldrende valgte å lide i stillhet, for noen kom opprøret senere. Men de valgte sine veier til det samme målet.

Sånn på tampen, det er lett å latterliggjøre dialogen. Samtalen. For det virker jo ikke som om det er der løsningene for integrering finnes. Samtidig er det jo nettopp det arbeidet som skjer i det stille – blant frivillige eller i møter med fagfolk i et stadig mer kompetent hjelpeapparat – som bidrar til at jenter i dag får muligheten til å velge både familie og frihet. Med større bevegelser i verden og med økte utfordringer med integrering, er det først og fremst disse menneskene som gjør en forskjell.

Og nabokona som banker på.