”You need more oral practice!”

 

–  To timers foredrag på engelsk om indisk politikk, samfunn, geografi, kastesystem, økonomi og feminisme? Jada. No problem.  Foto: Silje Rognsvåg

De skarpe ordene tilhørte min engelsklærer og traff sånn litt til høyre for språkhjertet, et streifskudd om du vil. Hun mente selvfølgelig godt, og ville at jeg skulle bruke sommeren på å bytte ut den fæle amerikansk-engelsken med den mer forfinede britisk-engelsken hun selv snakket. Som om The Queen’s English og 200 års britisk kolonihistorie ikke var nok for oss «indere».

Sannheten er vel nærmere at britisk engelsk ikke gjorde det for en jente vokst opp på Stovner med følgende topp tre kulturreferanser:

• Raw med Eddie Murphy på videokassett
• Prince og MJ på anlegget
• Catcher in the Rye ved hodeputa

Siden foreldrene mine ikke hadde noen planer om å reise til noe sted på kloden der engelsken min ville komme til sin rett, måtte jeg trygle om å få reise på språkskole til England den sommeren. De ga etter. Dermed booket jeg to uker i Sidmouth med Språkreisebyrået og havnet hos en hyggelig, men sparsom vertsfamilie som trodde landsbyens minste kylling og to wienerpølser var passende middag til to voksne, en bestemor, to tenåringer og to språkstudenter på 17 år.  Det meste jeg hadde med av lommepenger gikk med til fish’n chips. Kurspengene viste seg derimot å være vel anvendte penger. Selv om de fleste medelevene var mindre stødige i engelsk enn meg (takk til norsk skole!) ble det noen festlige uker med festival, bading, gatekjøkkenmat og mye skravling. Jeg gledet meg noe veldig til å komme hjem og prate britisk engelsk med min tweedkledde engelsklærer.

Og jommen spøkte hun ikke i bakhodet da jeg forleden fikk forespørsel om holde et foredrag om India. På engelsk. I god journalistisk ånd pleier jeg stort sett å utsette all skriving til deadlinemonsteret puster sin gammelostånde ned i nakken på meg. Denne gangen skulle jeg ikke falle for det gamle trikset, jeg skulle tross alt skrive på engelsk og ville gjerne ha god tid til å skrive, pusse, omformulere. Det var det banket på døren.

-Knock, knock.

-Hvem der?

-Influensafest 2016.

-Yey.

Jeg kan herved slå fast at tre influensasyke karer i alderen 4 til 40 som knapt kan løfte en lilletå, ikke byr på den beste skriveatmosfæren. Så jeg løper rundt med og deler ut medisiner, prater med leger, kontrollerer temperaturer, samtidig som jeg leverer en sak til A-magasinet og skriver på et to timer langt foredrag på engelsk. Med en powerpoint. Og videoklipp. For 142 engelsklærere. Det endte som det måtte gå.

Jeg døgnet.

Etter å ha skrevet meg gjennom natten, stilte jeg opp med min nypolerte english, og skravlet i vei så svetten silte og mikrofonen sprakte. Responsen var overraskende for den døgnville. I pausen og etterpå møtte jeg en yrkesgruppe som rangerer omtrent ved siden av jordmødre i positiv feedback, meningsfulle spørsmål og heiarop nok til at man vil kvalifisere seg til OL. Selv læreren som ville diskutere energikrisen i India, og dermed avslørte min ”blind spot”, var inspirerende.

Powepoint-testing i taxien på vei til foredrag er alltid en fornøyelse.

Etter foredrag, Q&A-seanse og boksalg slepte jeg mine tunge, søvndrukne lemmer hjem igjen. På veien tenkte jeg hvor takknemlig jeg er for å hatt så kule engelsklærere. Spesielt to av dem gjorde min egen fascinasjon for det engelske språket til en fest. Som utfordret og kjeftet, heiet og løftet, helt til jeg landet gode karakterer. Takk Jan Gulseth og Eva Sirevåg for at dere var så inspirerende.

Og ja, etter språkskolen i Sidmouth var jeg superklar for «some conversational English» med min lærer. Men sjelden har jeg følt meg så snytt som på første skoledag i tredje gym. For engelsklæreren som hadde loset meg gjennom strenge engelsktimer i to år?

Nei, hun hadde sluttet.

Lærerrikt, interessant og rørende presentasjon om India av @MalaWang på kurs for engelsklærere i vgs i dag. Flere burde hørt det.

— Vibecke (@VibeckeA) March 11, 2016