En fremmeds hender over hele seg

 

Hendene var overalt. De slet i brystene. Klorte mellom lårene. Og skriket jeg kjente i hele kroppen, nådde ikke munnen.

Foto: Tor Stenersen

Jeg kjente ingen fare den ettermiddagen. Jeg kom fra et land hvor det å ta tog med familien var det minst farlige sysselen man kunne bedrive en lørdags ettermiddag. Jeg var 14 år. Vi var på besøk hos noen fjerne slektninger i Bombays forstad. De var ikke rike, men de hadde hjerterom til en familie på besøk fra utlandet. De var selv seks, og raust og imøtekommende innkvarterte de fire voksne, fire barn og meg – en tenåring.

Familien hadde ikke bil, så vi måtte ta toget for å komme oss inn til sentrum denne ettermiddagen. På norsk diskuterte vi muligheten for å ta taxi, men mamma forklarte meg at det ville sette vertskapet i  forlegenhet at vi foreslo noe de kanskje ikke hadde råd til. Så det ble tog. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske hva jeg hadde på meg. Men jeg kan forestille meg at det var jeans eller skjørt og en t-skjorte. Som fjortis var jeg ikke spesielt følsom overfor hva slags bekledning som passet seg hvor, og jeg fikk utslett hver gang mamma forsiktig foreslo indiske klær. Ikke at det som skjedde var fortjent, jeg så ut som en gjennomsnittlig tenåring. I Bombay, som var en mye mer kosmopolitisk by enn New Delhi, kunne jeg i det minste gå i det samme som jeg gjorde hjemme i Norge. I Bollyfilmens vugge, byen der kvinnehofter lot til å svinge og riste i en evig dans, var jeg en slags kroppsflyktning. Her slapp jeg å være den mest «skamløse».

Tog i India er gøy. De er gamle og snirkler og skrangler tankene dine tilbake til en Merchant/Ivory-versjon av kolonitiden. Der maharajaer og britiske offiserer ble vartet opp blant damask og dusker. Bombays lokaltog er derimot noe annet. De er overfylte, masete og svetteluktende. Det var et slikt lokaltog vi skulle ta inn til sentrum av Mumbai. Familien & co. sto samlet på perrongen, og kom samlet inn på toget. Mamma var skeptisk, ingen klandret henne for det. Dagen før hadde hun hatt min lillesøster på halvannet på armen, og idet toget skulle kjøre hadde det rykket til slik at hun mistet fotfeste og falt bakover. Det hadde endt ganske stygt, om ikke mannen som kom løpende for å rekke toget hadde klart å dytte henne ombord igjen.

Vertskapet vårt bodde såpass langt ute på toglinja at det var både armslag og pusterom da vi kom på toget. Men for hver stasjon som passerte, kom stadig flere på. Til slutt sto vi sammenklemt, og noen av oss hadde drevet litt fra hverandre i mengden. Jeg husker pappa fortvilet prøve å holde oss samlet, rope ut hvor vi skulle av, og holde orden på min lillesøster som sto klemt inntil ham i mengden. Vi sto i midtgangen, da det plutselig begynte. Jeg ble presset fra flere kanter, til slutt klarte jeg ikke å røre meg. Hendene var overalt. De slet i brystene. Klorte mellom lårene. Og skriket jeg kjente i hele kroppen kom ikke.

Der og da skjønte jeg ikke at de var flere. At det var koordinert. At de må ha sett meg ut og bestemt seg for å danne en sirkel rundt meg. Da folkemengden rant ut av toget, var det nemlig påfallende hvor tomt det ble. Pappa skjønte at noe hadde skjedd. Men jeg klarte ikke å gråte. Jeg hadde opplevd det indiske jenter stadig opplever. At kroppen din er offentlig eiendom som kan bli beglodd, klådd på eller «overtatt».

Jeg innbiller meg at jeg hørte samtalen på perrongen.

-Fikk du tatt på henne?

– (Latter.) Gjett om!

-Hun skjønte ikke en dritt.

Nei. Jeg var 14 år. Jeg skjønte ikke en dritt. Hvordan kunne jeg vel det?

På samme måte tror jeg ikke mange av de gutta som det er snakk om i Köln skjønner noe særlig av det de gjør. De tror det er greit og gøy. For de har – kanskje gruppevis – sluppet unna med det så mange ganger. Den som utpekes som tilfeldig offer har mistet all menneskelighet. Hun er ikke et individ med rett til egen kropp og ære, for det å bli krenket er noe som er forbeholdt menn. Dessuten er det jo bare guttestreker, litt uskyldig Eve teasing som indere kaller det.

• Ikke bare indiske kvinner i dag har hatt det tøft. Les gjerne om Kvinnen i mitt liv.

Det som skjedde gjorde meg ikke til noe traumatisert offer, men jeg var lenge rasende. Og det tok lang tid før jeg sluttet å stirre tilbake på indiske gutter i en slags stirrekonkurranse der målet mitt var å få dem til å se ned. For vi visste begge hvorfor de stirret og tok seg til rette med blikket. Retten til å ubeskjedent stirre opp og ned på en kvinnekropp later til å være noe mange menn – uavhengig av om de er hinduer eller muslimer – har fått i fødselsgave. Derfor er det gledelig at indere selv på utall vis tar opp kampen mot denne offentlige ukulturen. Indiske politikere og feminister har et stort lerret å bleke, men de jobber jevnt og trutt med kampanjer som legger skylden hos guttene. Ikke jentene.  Chappal marungi! (Jeg slår med sandalen!) var en kampanje som fikk mye oppmerksomhet da den ble lansert, og spiller på den indiske praksisen med å vise noen skoen/sandalen som en trussel om bank. Jeg har ikke hatt stort hell med å få organisasjoner som Feminism in India i tale, de har nok å henge fingrene i om dagen. Selv om jeg er usikker på gjennomslagskraften av digitale kampanjer på SoMe, skal de ha for pågangsmot og kreativitet. Også myndighetene har også lansert kampanjer som Beti Bachao  Beti Padao som har som mål å løfte indiske kvinners status. 

De fleste kvinner er nok glade for at de ikke feiret nyttårsaften utenfor hovedbanegården i Køln. Men reaksjonene har vært kraftige, og det må de være. Det må være et stort nederlag å være en av mennene som befant seg der og forgrep seg på kvinnene. Det må bli så skamfullt at den eneste utveien er å innse at man begikk en altfor stor feil. Forhåpentligvis slipper tyskerne å måtte lage egne togkupeer for kvinner neste nyttårsaften. I dag reiser indiske kvinner i Mumbai i egne kupeer, og dét er – tross tryggheten – egentlig et nederlag.