Et eget rom…

Småbarnsforeldre flest vet småfolket ikke har noen spesiell respekt for eiendomsretten. Hver eneste dag sprer de seg utover et område og oppfører seg som de gjenspiller invasjonen av Normandie.

Ikke alle av oss er like privilegerte at vi har et eget rom som er off limits. Jeg har det ikke. Men jeg har – av en nevenyttig mann – fått kontor. Ikke at det kom som resultat av at han forbarmet seg over min nomadiske skrivetilværelse (armlenet på sofaen-kjøkkkenbordet-senga) Nei, det var som bonus. Han skulle bygge seg et kontor, og jeg var klokkeren som det dryppet på i samme slengen.

Til å være så glad i Virginia Woolfs tanke om at alle kvinner trenger et eget skrivested, har jeg vært lite opptatt av det. Jeg har sittet der det har vært plass, og har ofte skrevet både konsentrert og godt med cafésurr i bakgrunnen. Derfor er jeg overrasket over hvor genuint lad jeg ble for dette lille hjørnet som altså er mitt kontor. Og det er en god anledning til å fortelle at min bok Den globale baby (2013) er på vei til å bli et aldri så lite globalt prosjekt. Kommende uke mottar jeg første oversatte kapittel fra oversetter Marie Østby som bor i New York. Deretter leser jeg over her i Oslo, og forlegger ved Harper Collins mottar boken etter hvert i New Delhi.

Jeg møtte Marie for første gang i New York før jul, og det var en superhyggelig lunch. Jeg gleder meg til se henne å leie boken over til et annet språk. Det føles underlig at prosjektet nå skal nå få lesere andre steder på kloden, men samtidig er jeg spent på hvordan den vil mottas i et land som India. Prosjekt Oversettelse har uansett fått det til å boble i topplokket. Er tiden inne for et nytt prosjekt? Slitet, innleveringene, dobbeltarbeidet, file på ord og vendinger til man føler seg klaustrofobisk i sin egen tekst?

Ja, tiden er inne. Og jeg gleder meg.

Blir det en oppfølger til Desiland? Det er ganske hyggelig at mange spør om det, men det skjer nok ikke med det første. Det som skjer med det første er at jeg skal sette meg ned på det nye kontoret mitt, kikke i veggen og begynne å skrive. Så får vi se hvor det ender hen.

Og ja, si ifra hvor jeg kan få tak i en rimelig og kul kontorstol. Dette innlegget er nemlig skrevet i sofaen.

P.S.
Jeg er ikke ihuga tilhenger av clean desk policy. For om det er en tom pult som sier noe om hvordan jeg har det i hodet, går jeg heller for litt kvalitetsrot.