En pust i bakken

Det er en slags forbindelse mellom det å skrive, og det å bygge seg en hage. Man river vekk dårlige ideer som om det skulle vært ugress, graver ned i seg selv for å finne ut hvor man vil begynne. Fundamentet legges, deretter begynner planleggingen.

Det er virkelig lenge siden jeg har vært her inne. Det har sine grunner. Jeg har trengt litt avstand til alt som har med boken å gjøre, og konsentrere meg om alt det som har vært forsømt. En familie, et sommersted, et hjem og meg selv. Det vil si, den delen av meg som driver med andre ting enn å skrive og debattere.

Så jeg har dyrket hagen, og hager blir som kjent ikke til ved at man ligger og later seg i skyggen. De blir til gjennom planlegging. Jeg må innrømme at å anlegge bed, komponere fargeskjemaer, dra på staudeutsalg i regi av lokale hagelag blir litt vel mye for meg. Jeg liker tanken, men jeg tror det må vente til jeg blir pensjonist.

Tidligere i våres da to vinduer ble til et lite drivhus, og babyplantene kunne komme seg ut i verden.

Det som derimot får det til å krible i meg, er kjøkkenhagen! Alt jeg plantet i vinduskarmen tidlig i våres, strekker seg nå lysegrønt og ivrig opp mot himmelen.

Jeg hadde en liten kjøkkenhage da jeg var 12 år. 24 år senere har jeg det igjen. En drøm rammet inn av kastanjegjerde. Det er en slags forbindelse mellom det å skrive, og det å bygge seg en hage. Man river vekk dårlige ideer som om det skulle vært ugress, graver ned i seg selv for å finne ut hvor man vil begynne. Fundamentet legges, deretter begynner planleggingen. I bolker. Eller pallekarmer. Inspirasjon hentes inn gjennom å studere, lese og gruble. Man tar notater. Jeg liker følelsen av jord mellom hendene, å ha skitt under neglene, og innser at neglelakk er en belastning når man skal opprettholde en viss hygienestandard. Når man skriver mye, kan lange negler og neglbånd også få kjørt seg. Moralen jeg henter ut av det? Mine kreative prosesser på sitt mest intense gir lite rom for egenpleie.

Noen av kassene som ble satt opp for noen uker tilbake. Under agrylduksen vokser det spinat, rosso, og en anne type salat jeg har glemt navnet på. Vi er alle enig i at de gamle eiernes sklie i bakgrunnen der er en styggedom. Selv ungene hadde syntes det. Bare de får utviklet en smakssans. Nå er kastanjegjerdet satt opp, nye skrytebilder må vel til?

Uansett, i vinter – hver gang jeg hadde et lite ledig øyeblikk mellom redigering og innleveringer til forlaget – ble det raske og intense runder innom frøkatalogene på nett. Resultatet er at jeg allerede høster urter, men veldig snart kan høste tomater, gulerøtter, neper, salater, manggold, spinat, sukkererter, squash, og etter hvert kålrabi, rødkål, gresskar, purre og ja, mye mer. Og akkurat som i skrivingen, kommer det ideer til nye ting.

Siden det er et sommersted uten vann, har vi jobbet mye med å få til et spenstig vannopplegg med cisterne, rensing, pumpe osv. Det er rart med det. To somre har vi vært deppa over at det bare har regnet, men de siste ukene har vi ventet og ventet på at det skal regne slik at grønnsakene skal få sitt, og for at cisternen skal bli full og klar til bruk.

Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går med ”Den globale baby”. Det går strålende! Til å være en smal sakprosapublikasjon (som joda, har fått mye oppmerksomhet) går det bra. Den spennende delen av jobben er selvfølgelig å være ute og møte mennesker som har lest den, og som vil diskutere. Et kompliment jeg sent vil glemme, fikk jeg forleden da en paneldebattant lente seg over og sa at jeg med min bok hadde ledet debatten inn i et nytt og mer fornuftig spor. Det betyr mye når man har investert så mye tid og krefter.

Med høsten kommer det mer reising, flere vil diskutere surrogati. Det gleder jeg meg til. Nå står sommeren for døren, og jeg gleder meg til å være litt mindre av det siste nummer av Foreldre&Barn hevder jeg er i denne tittelen:

En fotoseanse som ble villere enn jeg hadde forestilt meg. Dette er fra det siste nummeret av Foreldre&Barn.

Alt godt

Mala