”DU har et hav å ta av!”

Min norsklærer så anklagende på meg, og veivet med armene for å illustrere hvor stort dette havet inni meg var. På pulten foran meg lå min første ungdomskolestil. Jeg hadde vært stolt da jeg leverte den inn. Den handlet om at jeg synes det var fryktelig kjedelig å støvesuge, men jeg at jeg selvfølgelig måtte gjøre det for ellers fikk jeg ikke lommepenger. «Men en dag skjedde det noe veldig skremmende» (sic!). Det skulle vise seg at støvesugeren var både forbanna og levende, så den bestemte seg for å jage meg gjennom hele huset. Jeg tror stilen endte med at jeg våknet. Det er i alle all slik 98 prosent av alle ungdomsskolestiler ender. 

Det sier seg selv at dette var en bestselleridé. En levende støvesuger? Kom an! Men norsklærer Bodil mente at jeg måtte lære å beherske meg, ikke skrive ting som ikke kunne skje. Temme fantasien.  Nå som jeg selv er rundt om på skoler og forteller elever om skriveprosesser, og lytter til deres ideer, preker jeg selvfølgelig det helt motsatte. Og det velter ut ideer fra elevenes topplokk som er morsomme, ømme, sprø, nydelige – og noen ganger ganske skremmende. Jeg innbiller meg uansett at det kommer av at de aller fleste elsker å være kreative.

Bilde

En romantisk actionkomedie in the making!

Jeg liker ikke så godt at lærere sier at jeg ikke må forvente så mye av ”de fremmedspråklige” elevene, eller at de ikke har språket til å tenke som forfattere. Det er å undervurdere dem. Selv elever uten språk har fantasi, og flere av dem har nærmest stavet seg gjennom fine, små fortellinger om kjærlighet, krig, vennskap og forventninger til fremtiden.

 

Bilde

«Dere har et hav å ta av. Bare å hoppe i det!»

Med fare for å bli litt øm i hjarterota her; Den siste skoleturneen var en ganske fin opplevelse. I Arendal møtte jeg på en engasjert lærer med en godt forberedt klasse. Interessen for det å skrive og formidle var usedvanlig stor hos alle elevene. Ja, kanskje større nettopp fordi de har så mange utenfrabetraktninger rundt norskhet. Klasser som dette gir fra seg mer energi enn du klarer å bruke opp, og 90 minutter går så fort at når besøket er over, går man oppløftet ut i dagen.

Fra det lille til det store. Nå venter to dager i Trondheim, her skal jeg lytte til internasjonalt anerkjente professorer fra Yale, Berkeley og Cambrigde snakke om menneskelig reproduksjon. I dette eksklusive selskapet skal mitt lille bokprosjekt om surrogati presenteres, så det er vel lov til å si at jeg føler meg…beæret? Og litt sjenert. Hah!

 

 

Publisert i: Ukategorisert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s