Ting tar slutt

Det har vært stille her på bloggen i noen dager. Det har sin forklaring…

I går da bilen svingte seg gjennom det duvende landskapet i Indre Østfold, ble himmelen brått helt svart. Vi skottet opp på den enorme flokken av fugler som hadde samlet seg for å reise sørover. De beveget seg som i en lek med vinden, et slør av fjærkledde skapninger som vrengte seg hit og dit. Idet de reiser nedover kontinentet, er sommeren definitivt over her i nord.

I hagen rundt sommerhuset var det bare å brette opp ermene. Plante, luke, sanke, vaske. Stenge. Det sterkeste var likevel å hogge en 50-60 år gammel furu. Den sto litt klønete til, skygget for utsikten fra huset, og måtte derfor bøte med livet. Vel, ikke helt. Vi har ganske mye ved til neste år, så treet har fremdeles et «afterlife».  Vi skal hente ut varmen som solen har lagret i treet, og takker den for det. Det er for øvrig mektige krefter man måler seg med når man skal «ta» et tre. Vi hadde vært passe bortreist om vi ikke hadde kjent vibrasjonene da treet falt for motorsagens blad. Tiårene med regn, sol, vind, foreldre og barn som har lekt rundt det. Siden motorsagen vi hadde lånt ikke var av det ypperste slaget, hadde treet mye motstand å by på. Det gjorde at det standhaftig sto der, rikket seg ikke, mens vi små mennesker pustet og peste.

Hagen ble stående naken uten den store furua. Likevel hadde jeg en indre ro jeg sjelden har hatt der ute. Ikke på grunn av treet, for jeg innrømmer glatt at jeg er en «tree hugger» og skal plante nye trær til våren. Men fordi jeg i forrige uke leverte første utkast av boken min til redaktøren. Da jeg etter to år satte punktum, gikk jeg bort til sofaen og sank sammen i et hjørne. På samme måte som sommeren var forbi, var et hardkjør fra mitt eget indre over. Jeg som ikke har kost meg hundre prosent med en bok, ved grytene, ved symaskinen, eller med venner, uten at jeg har tenkt: «Jeg bør egentlig sitte og skrive nå». Men nå har jeg en velfortjent pause, manuset er i andres hender – og jeg kunne endelig sanke, pleie, plante, og sist, men ikke minst planlegge grønnsakshagen og drivhuset som skal opp til neste år. For det er jo én ting som gir livet mening – å gi liv. Om det er til drømmer, bøker, barn, hage eller en syk pasient, så vokser vi på å skape noe av ingenting.  Som regel med et positivt fortegn. (OK, ikke flere mindfulness-øyeblikk i denne teksten!)

Det er altså et adrenalinkick å avslutte bok, og en fin sesong. Dessuten lever begge deler på sett og vis gjennom vinteren. Boken gjennom alle runder med redigering, innspill og språkvask. Hagen og huset  gjennom planlegging, tegning og drømming foran peisen. Det gamle småbruket har for øvrig gitt meg en fornyet respekt for bøndene i dette landet. Vår nærmeste nabo er en ung bonde, og det er virkelig imponerende å se hvor mye han jobber. I programserien Status Norge (anbefales!) kunne man i går se hvor lite de får igjen for det. Selv i verdens mest subsidierte land er det vanskelig å drive matproduksjon. Noe vi konsumenter selvfølgelig skjønner, vi betaler tross alt 90 kroner for en bit Norvegia. Landbruket er inne i en trist utvikling, og jeg håper det ikke går under. I en verden der kortreist mat betyr mer og mer for oss, er det norske landbrukets endelikt noe jeg virkelig ikke ønsker å se.

 

Alt godt

Mala

 

 

 

 

Publisert i: Ukategorisert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s