Scener fra mitt ekteskap?

I går overvar vi en generalprøve ved Oslo Nye Teater. Vi snakker om den forestående oppsetningen av  Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap med Linn Skåber og Svein Harry Schöttker Hauge. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å lese meg opp på stykkets metaunivers, så jeg visste lite annet enn at stykket er basert på en film fra 1973 (som jeg har liggende i bunken MÅ-SE ute på sommerhuset), og at en mann med så mange ekteskap bak seg måtte ha peiling på det han skrev om. Og tenkte jeg det ikke. Akkurat som da jeg så Fanny og Alexander, ble jeg slått i bakken av Bergmans sylskarpe og forførende observasjoner. Gjengivelsen av en «spiralformet» dialog, hvordan intensiteten i argumentene øker, og den uutholdelige spenningen er hinsides mye av det jeg har sett i dette livet. Det er Bergman.

Det handler om 35 år gamle Marianne, advokat og tobarnsmamma, gift med Johan. Han er 42 år, dosent ved et psykoteknisk institutt. De kommer begge fra meget velmøblerte hjem, og føler seg som ekteskapelige forbilder i vennekretsen. Men så begynner det å rakne. Johan møter den yngre Paula, og begynner å sette spørsmålstegn ved det samlivet de har levd. Var det ekte? Var det kjærlighet? Kan alt det ubegripelige de sier og gjør mot hverandre, tilgis?

Jeg må innrømme at jeg aldri har sittet så langt ute på stolkanten under en teateroppsetning. Scenografien og musikken skaper en forførende ramme rundt et innhold som de fleste par må gjenkjenne seg i. Dynamikken i en hverdagskrangel, sårheten, ønsket om at alt skal bli bra igjen bare man får svelget unna stoltheten eller bitterheten, og de irriterende selvfølgelighetene som plutselig kan bikke over i å bli unevnelige elefanter i rommet. Selvfølgelig er det her en tung referanse til Ibsen, og jeg mener jeg har lest et sted at Bergman selv har vært Ibsen-regissør. Som Torvald og Noras forhold må ha fascinert ham. Og jeg ser jo likhetene, selv om Scener fra et ekteskap i større grad handler om kjønnskamp enn kvinnekamp. Og hva er det to mennesker som bor sammen ikke kan krangle om? Selve ømheten, hvem som har gitt, og hvem som ikke gir, kan bli en handelsvare. For når Marianne sier så søtt at hun vil at de skal ta seg tid til å vise hverandre denne ømheten, at de må dra på ferie, svarer Johan at ømhet kan da ikke bare være forbeholdt feriene.

Det var på mange måter rart å gå og se dette stykket. For nettopp i går skrev jeg om hvordan mange av kvinnene jeg har møtt på i forbindelse med surrogatiboken jeg skriver på, forteller at det var de som var pådriverne for at mennene deres skulle gå med på selve prosessen med å få barn gjennom surrogatmor. Deres sterke behov for å skape en familie, og holde den samlet gjennom sitt morskap, har en slags fjern gjenklang i Bergmans Marianne. Selv vet jeg at mange må ha følt på redselen for aldri å få oppleve morsrollen, meg inkludert, og hva slags kvinne er man da? Samtidig fortalte surrogatmødrene i India meg at de følte at de var heldige som kunne gi andre kvinner morskap i gave. Marianne undrer seg over sin egne morsinstinkter, når hun både ønsker seg et tredje barn, og ikke ønsker seg det. Hva sier det egentlig om henne, undrer hun. Dette er for øvrig noe Dagens Næringsliv tok for seg i en artikkel nylig, kvinner (og menn) som høyt og tydelig sier at de ikke ønsker seg barn. Selv i 2012 er de tabumennesker som bryter med det mest selvfølgelige, de forrykker balansen oss A4-mennesker imellom. De er annerledes, og annerledeshet skaper som kjent frykt.

Det er besnærende hvor gjenkjennelige mange av problemstillingene ekteparet møter på er, ikke bare Mariannes, men jeg kjenner meg tidvis også igjen i Johan. Det betyr kanskje at vi er likere hverandre enn vi tror, vi menn og kvinner. Jeg ser også hvorfor Woody Allen er enn sånn en lidenskapelig fan (og etteraper?) av Bergman. Måten skuespillerne henvender seg direkte til publikum og kommenterer handlingen, er et gjenkjennelig grep fra Allens filmer. Visstnok skal de to mesterne ha vært gjensidige fans, men da Liv Ullmann først arrangerte en middag der to kunne møtes, klarte de ikke å si noe til hverandre.

Jeg husker kjæresten til en venninne pleide å si det. «Alle forhold, samme hvor gode de er, er en kamp». Jeg har tenkt mye på det han sa. Om forhold er en kamp i Norge i dag, så tror jeg det handler om mer enn kjønnene. Det handler blant annet om mulighetene  til å dyrke egentid nok til å ha et gledelig overskudd til tosomheten. Man kan lett feilinvestere for mye tid i seg selv eller i forholdet, og da kan det like mye dreie seg om en indre kamp man må utkjempe.

Så, for å gi deg årets beste gavetips: To billetter til dette stykket er kanskje den beste parterapien man kan få.

Alt godt

Mala

Publisert i: Ukategorisert

2 kommentarer om “Scener fra mitt ekteskap?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s