En mørk uke med lys slutt

I skrivende stund sitter jeg og hører på domsavsigelsen i 22.juli-saken. Alle de grusomme detaljene er tilbake, som om de bare hadde hvilt seg i skyggen en stund. Det har vært en hard uke for familier rundt om i landet. Jeg kan ikke forestille meg smerten de bærer på. Det er noen ting som er primære her i livet. Mat. Familie. Venner som vi er glad i. Jobbene våre som gir oss midlene til, og for mange av oss gleden ved å leve. 

Det siste har plutselig fått en ny betydning i min egen familie. Det skulle vise seg at moren min under et allmøte på jobben denne uken, fikk den triste beskjeden om at 55 ansatte må gå. Men alle får tilbud om å fylle ut et skjema, der de kan fortelle hva de tror de passer til utenom sin egen stilling. Hvilket spill for galleriet er ikke det for en dame på 60? Ikke før jeg hadde lagt på røret etter å ha trøstet henne, kom pressemeldingen fra Schibsted. Det må spares 400 millioner, noe som betyr at hver fjerde Aftenposten-ansatt muligens ikke har en jobb å gå til denne julen. Det er uvirkelig. Like uvirkelig som det var å lese Twitter-meldinger samme dag der folk med lett hjerte harselerte med hva Aftenposten betydde for dem, avisen fremtid osv. For meg har avisen betydd enormt. Jeg er vokst opp i avisen, og jeg har takket være mange av mine fineste kolleger og sjefer fått holde på med det jeg er glad i. Da en kilde ringte meg i går, spurte han meg om dette føltes som et skritt inn i fremtiden, der hvor profitt styrer alt, og mennesker stadig blir gjort overflødige. Spørsmålet fikk meg til å tenke på feministen Barbara Ehrenreichs teori om «noveau poor». De er et klasseprodukt av at så mange yrker ikke finnes lenger, og at de hurtigstvoksende gruppen arbeidsledige er «bluecollars», altså den manuelle arbeidsstokken. En kollega skrev humoristisk følgende i sin Facebook-status: «En gang var jeg telegrafist i utenriksfart, men de døde ut. Jeg har vært trikkekonduktør også, de er også borte. Så var jeg korrekturleser i mange år, og hvor ble det av dem? De siste ti årene har jeg vært i Aftenposten Aften, og nå forsvinner det også. Jammen bra jeg ikke rakk å gjøre kål på flere yrker…» Jeg kan ikke annet enn smile av galgenhumoren, men jeg vet at mange på jobben, i likhet med min kjære mamma, lurer på om de er blitt overflødige. Avindustrialiseringen av samfunnet, deriblant avisene, fortsetter å ramme oss langt inn i det nye årtusenet. Nå er det amerikanske velferdssystemet Ehrenreich omtaler, noe helt annet enn det vi er så heldige å ha her i Norge. Men bak tallene, kan det like gjerne sitte familier som vår, der to stykker blir rammet samme dag. Nå er det ingen krise å være 36 i dagens jobbmarked, men det er krise å være 54 år, for ung til AFP, og for gammel til å finne seg en ny jobb som gir glede og mening for en. Som er tilfellet for en kollega. 

Det finnes lyspunkt denne fredagen. Jeg har sittet godt fast i et bokmanus, og egentlig gått rundt i leiligheten og snøftet og skult bort på maskinen. En av grunnene var at maskinen min skrudde seg av hvert femte minutt, noe som gjør det relativt vanskelig å holde en tanke der man sitter og skriver. For det andre, var det et kapittel jeg gjerne skulle ha landet litt mer elegant. Nå har det derimot løsnet! Mannen fikset maskinen, og teksten begynte plutselig å flyte igjen. Og der ute har folk begynt å invitere meg hit og dit for å snakke om det jeg skriver om. Så selv om det har vært en mørk uke, kan jeg altså glede meg over tilbakevendt motivasjon. Men det viktigste er likevel at dommer Arntzen og hennes meddommere avga en fornuftig, og ikke minst rettferdig dom i 22.juli-saken. Det gir meg troen på at Norge i sin kjerne fungerer som det skal. 

 

Mala 

    

Publisert i: Ukategorisert

En kommentar om “En mørk uke med lys slutt

  1. Toove sier:

    I Sverige er en fjerdedel av ungdommene uten både jobb og studeiplass, i Spania og Hellas nær 50 % og det er ikke så storartet i de andre europeiske landene heller. Det er bare oljen som gjør at vi foreløpig er annerledeslandet, men jeg tror det kommer hit også. Hvis vi ikke skal ha en Kuwait-økonomi, vi er jo på vei, men pga ideologien om rettigheter til innvandrere er vi ikke helt der ennå (fint det, synes jeg altså).
    Så lenge alt produseres i Kina og andre land hvor Staten gir nærmest null service til innbyggerne sammenlignet med Europa, og så lenge vi har personskatt istedenfor høy moms, vil vi ikke kunne skape flere arbeidsplasser. Vi kan ikke alle leve av å være forskere på PRIO, vi må produsere noe i Europa også. Vi konkurrerer ikke bare med lav lønn, vi konkurrerer med dårlige arbeidsforhold og ingen skatt – vi kan aldri vinne. Dessuten lever vi på lån.
    Noen innlegg om dette:
    http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/08/18/finanskrisa/
    http://ektepenger.wordpress.com/2012/08/07/beste-kommentaren-jeg-har-lest-pa-e24/
    http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8293410
    At vi lever over evne: http://www.finansfeber.com/blog/2012/03/14/Norsk-Statistkk-Gjeld-BNP-og-Debt-Saturation.aspx
    når vi legger sammen privat og offentlig gjeld ligger vi like dårlig an som Hellas

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s